Mona Levin, ikke-religiøs norsk jøde:
Jeg anerkjenner heller tilgrising av norske synagoger enn Jostein Gaarders kronikk om ”Guds utvalgte folk”, som jeg oppfatter som en forlengelse av Hitlers ”Mein Kampf”. Når jeg må lese slikt som dette i Aftenposten er det neppe min feil at jeg ender opp med å støtte fullt ut Israels reaksjonære krigspolitikk. Jostein Gaarder har angrepet meg og alle andre jøder i hele verden på det groveste med noe som er verre enn bomber. Da samles alle jøder bak staten Israel mot de skrivende åndsfascistene.

Dagfinn Høybråten, KRF-politiker:
Jeg anerkjenner alles rett til å kritisere den israelske regjeringens politikk. Lest bokstavelig kan det se ut som om Jostein Gaarder mener det samme om Israel som Irans president, nemlig at staten Israel ikke bør eksistere. Vel er det påvist at en god rabbi kan lese en tekst i 49 forskjellige nivå, men de er spesielt dårlige på det bokstavelige planet, som de gjerne anvender på aviser. Om Gaarder ikke søker forsoning med Israel, ved helt å nekte at kronikken oversettes til andre verdensspråk… vil det gå utover Norge, og alt mulig ondt kan skje i verden.

Odd-Bjørn Fure, leder av det norske Holocaustsenteret:
Jeg anerkjenner alles rett til å kritisere en hvilken som helst stats handlinger, men det er ikke lov å skrive slik at Israel kan oppfatte teksten som om Israels grenser må diskuteres eller at man i det hele tatt diskuterer grunnlaget for og prosessen med opprettelsen av staten Israel. Slike bidrag er negative og bidrar til å rive ned hemninger vi har for hvordan vi snakker om staten Israel, som jo består av det jødiske folk. Da er vi på antisemittisk vei, som blir veldig synlig om vi leser med historiske øyne på vegne av jødene. Det er viktigst.

Shabana Rehman, norsk standupkomiker og kommentator:
Jeg anerkjenner retten en observatør i en palestinsk flyktningeleir har til å føle sorg over den brutale volden som Israelske soldater anvender mot uskyldige sivile, men det er et indre barbari å velge å støtte Palestina på den ene siden eller Israel på den andre. Vi – det sivile samfunn – må våkne til fredens fundamentale handlinger, som er å legge blomster utenfor Israels og USAs tilgitrede ambassader. Målet må være at de drepte barna skal smile til oss fra himmelen, for bare de døde kan se hva som er rett. Å velge side, å snakke om eller prøve å måle rettferdighet i dette livet i denne konflikten, er for sent. Det vil bare styrke voldsspiralen og krigsretorikken, holde hatet i live. Med ”Peace & Love the american way” vil kanskje Onkel-USA ”with a little help from his friends” likevel redde verden og sørge for fred.

Jonas Gahr Støre, norsk utenriksminister:
Jeg anerkjenner forfatterens intellektuelle rolle i offentligheten som en skrivende jakt på etikk, moral og sannhet, men mener Gaarder har levert et bomskudd sett med utenrikspolitiske øyne. De intellektuelle må sette norsk utenrikspolitikk og Norges anerkjente merkevare ”fredsbevarende” foran i jakten på etikk, moral og sannhet. Det betyr: Vi norske statsborgere, også såkalt intellektuelle, må aldri si noe i offentligheten som Israel kan snappe opp og oppfatte som negativt ut over ”normalen”, da får vi ikke fredsmegle mer og USA snakker bare høflig til oss etterpå. Det vil ruinere vårt utenrikspolitiske ry.

Torbjørn Jagland, stortingspresident:
Jeg anerkjenner alles rett til å mene hva de vil, men ser at debattantene ligner på de stridende partene, slik Gaarder er på lag med Iran, Syria og Saudi-Arabia. Han og debattantene har derfor ingenting å bidra med. Dette er storpolitikk, hvor Israel, verdens fjerde største militærmakt, frykter at Iran skal få atomvåpen, derfor angriper de demokratiske land hvor det er mistanke om diplomatiske eller andre former for vennskapsbånd med Iran, slik som i Palestina og Libanon. På den andre siden frykter Iran samme behandling fra Vesten som Irak har fått og daglig får, og styrker sine bånd til andre land. Vi, representert av FNs sikkerhetsråd – altså mest den stolte transatlantiske tradisjonen som under den kalde krigen ikke bombet Sovjetunionen, som vi kunne gjort, men lot det falle av seg selv – må på ny redde verden med akseptabel diplomatisk dialog. Noe annet vil polarisere verden, og det vil aldri vi i Vesten.

Roy Jacobsen m.fl., diktere og talking heads:
Jeg anerkjenner at alle som vil kan utlegge offentlig sine religiøse anfektelser, men synes ikke det bør gjøres i denne sammenhengen, hvor religion ikke spiller noen rolle som helst, hvor alt handler om en forsvarskrig, og hvor alt må leses og debatteres realpolitisk. Litterære og retoriske grep er aldeles uegnet når det handler om virkeligheten. Derfor er det viktig å holde seg unna alt som lukter av religion. På sett og vis er det for en forfatter også viktig å holde seg unna politikk, for man går fort i Hamsuns og andre politiske apologeters fotspor. Det vil ødelegge offentligheten om den ikke styres av realpolitikere og mer balanserte mediekommentatorer med gode bånd til makt- og informasjonsapparatet.

Jostein Gaarder, norsk forfatter og filosof:
Jeg anerkjenner all den relevante kritikken mot meg og mitt frustrerte Israel-innlegg og trekker meg tilbake fra offentligheten. Det virker håpløst om vi ikke gir oss. Fra nå av vil jeg leve hemmelig i Sofies verden, med god avstand til medievirkeligheten og det realpolitiske samfunnet. Takk for all hjelp og veiledning.