reilstad kom

[Til de fire som leser bloggen. Her er mitt svar til Trond Borgen. Kommer visstnok på tirsdag i Stavanger Aftenblad, godt forkortet I guess.] Trond Borgen leverer i sitt debattsvar akkurat de varene jeg forstilte meg at han hadde på lager. Det vil si, han utleverer seg selv. Enten er han så selvopptatt at han glemmer å lese mellom linjene, eller så ligger det godt utenfor hans lesekompetanse i utgangspunktet. Men hadde han ikke tatt det så personlig, ville han sett at innlegget mitt handler om kunstoffentligheten, og at de som angripes først og fremst er mediene. For å tenne på mediene må man gjerne være tabloid, om man da ikke er kritiker på 25te året. Personstrid gjør alltid mediene møre i beina og hjertelig imøtekommende. Angrep er beste forsvar. Det vet Trond Borgen godt. Hans arbeidsgiver vet nok også godt at Borgen vet akkurat det. Selv om personstrid er en tabloid sjanger, kan personlig kritikk bidra til å skape synlige konfliktakser og aktuelle smaksforskjeller, til og med være et viktig ledd i å etablere en kritisk offentlighet.

Denne dagen står i raushetens tegn. Først trykket Stavanger Aftenblad min rause blogg fra forrige torsdag, med kritikk av "Kunstelitens bakvendtviser". Her er jeg raus med meninger om og kritikk av to personer og minst to institusjoner. Akkurat slik mine perifere venner Trond Borgen og Arve Opdahl er rause med sine meninger og sin kritikk. Akkurat slik Stavanger Aftenblad bør ha en raus kulturredaksjon og slik Stavanger2008s Open Port bare er et annet ord for et ønske om en åpen og raus kultur. Det lukter jord av å være raus. Eller som en avisvenn som hadde lest mitt avisinnlegg nettopp sendte meg per epost: "Blodet flyter". Raushetens ene side er å være kritisk og sannhetssøkende, skape demokratiske konfliktakser og aktuelle smaksforskjeller. På den andre siden er raushet det motsatte, som det kanskje finnes enda mindre av i vår lokalkultur, med så pass småborgerlige og misunnelsesorienterte tradisjoner i rompa, nemlig evnen til å se vennenes, kollegaenes, naboens og fiendens kvaliteter og personlige livskamper - og kunne gi positivt uttrykk for dette. Selv om ros er vanskeligere og mindre viktig enn ris, er det viktig å være raus også med godordene, det som skiller hver enkelt av oss ut til siviliserte mennesker. Godfotteorien holder mål den, inni mellom, til spillerne må strekkes opp igjen. Aller viktigst er det kanskje å være raus med seg selv. Den som ikke liker seg selv, liker sjelden andre. Å være raus er som å være i byen, nedover Søragadå eller sitte i Torgtrappene i gamle dager. Denne dagen står i raushetens tegn også fordi mitt arbeid med "Handlingsplan for litteratur og ytringsfrihet i Stavanger" i dag er ferdigstilt, med politisk behandling den 19. juni. Visjonen for de neste fire årene begynner slik: Stavanger skal være en raus litteraturby. Når vår kollektive identitet blir raus har vi kommet langt. Takk til Gunnar Roalkvam og andre for raus tilgang til ord som raus.

"Her var Wim Wenders - rett nok med ein gammal kortfilm. Cohen-brørne og Jane Campion viste kortfilm. Eit eige kortfilmprogram var via sex, der mellom anna den kontroversielle Gaspar Noé («Irreversible») og Larry Clark («Bully» og «Kids») deltok. […] Om langfilmen er roman, er kortfilmen som eit dikt, plar den amerikanske kortfilm-eksperten Richard Raskin seie. Raskin, som underviser ved Universitetet i Århus har vore fleire gonger i Noreg for å snakke om kortfilmen som sjanger under dei stadig fleire kortfilmfestivalane i landet. I si poetiske lovprising av kortfilmen går han endå lenger: Om romanen er som kokt ris, så er kortfilmen risvin, hevdar han." Det er BTs Hilde Sandvik som oppsummerer årets Cannes-festival og sin egen mangelfulle kortfilmhistorie med en botsøvelse i kronikkform, etter at Bobby Peers ble tatt i mot på "Kurt-vis" av Bergensordfører Herman Friele. Peers’ Sniffer vant årets gullpalme i Cannes for beste kortfilm. Juryen var enstemmig. Andrey Konchalovsky var juryleder. Tim Burton var jurymedlem, som ga Peers lov til å lage følgende undertekst til filmen: "Tim Burton has seen the film".

Allerede på nyttårsaften, en uke etter at Georg Johannesen døde i Egypt, var Jan Erik Vold frampå med en kronikk i Dagbladet, som var satt sammen av sitater fra GJs diktbøker. Allerede da tenkte jeg: Det er en stor fare for at GJs forfatterskap nå skal reduseres til sitater. Da Morgenbladet nylig anmeldte den samlede nyutgivelsen av Bibelbøkene (Tredje kongebok, Johannes’ bok, Simons bok), begynte kritikeren med at han ikke hadde plass til å sitere halve boka. Nå foreligger Sitater fra femti års muntlig praksis, redigert av Øyvind Rimbereid og Arnfinn Åslund fra et 70-talls intervjuer. Skal GJ bli vår George Bernard Shaw eller Oscar Wilde, tenker jeg? Hvorfor ikke? Det er vel noe! Jo, fordi GJs univers bestod av sammenhenger og linjer, ikke enkeltstående morsomheter og punkt, slik noen tror. Derfor blir jeg desto gladere når jeg ser at redaktørene har forstått oppgaven. Sitatsamlingen peker mot dette som skilte GJ fra så mange andre, alle andre kanskje, nemlig viljen og evnen til å gjennomlyse hele samfunnets struktur med hele tenkningens historie, for å finne frem til en selvstendig filosofi både om litteratur og samfunn. Denne boka er i klasse med Frys, den humanismens sitatsamling som i sin tid ble redigert av den svenske filmkunstneren Roy Andersson. Den kan med fordel deles ut til alle du kjenner mellom 16 og 100 år, og er altså kun basert på det GJ sa offentlig i løpet av sitt liv. Jeg tror denne boka vil kunne selge mer enn alle andre fra GJs hånd. For de som kjente GJ eller har sett en av hans performances, er det som å ha the sound of Johannesen i bokhylla, slik Jan Erik Vold har beskrevet det i Dag & Tids glimrende litteraturvedlegg om GJ. GJ var en genial sentensmaskin. Det kongeniale er at sentensene maner frem sine egne omgivelser og sin egen tenkning. De maner frem deg selv et sted i det landskapet som kalles virkeligheten.

Som forventet støttet Bjørgulv Braanen i dag Frps forventede innspill om å lage en norsk kulturkanon á la Danmarks 2005-innsats på området. Han mener at vi har et bedre utgangspunkt for å forstå andre om vi først kjenner oss selv. Det er tilforlatelig, hadde det ikke vært for at nordmenn allerede er mer nordmenn enn alle andre landsmenn er seg selv nok, foruten amerikanerne kanskje, og noen av deres vennskapsstater som støttet invasjonen av Irak i 2003. Den borgerlige norske kanon hamres årlig ganske kraftig inn i enhver norsk skoleelev og avisleser, men det holder altså ikke for en sterk nok nasjonalisme i en sterk norsk kultur. Det Braanen antagelig også forstår, er at han nå vil bli bjellesauen for den største politiske massevandring fra venstre til høyre som Norge har hatt på mange tiår, med Oslo-intelligentsiaen og folk flest hand i hand. Braanen er en ulv i fåreklær. Med KK inne i Frp-varmen vokser kanskje salget av Norges største venstreavis? Heia Norge!

Jeg husker godt hva jeg gjorde til slutt i forbindelse med slippet av boka Broken Column - Byen + Kunsten, høsten 2004, på Rogaland Kunstmuseum. Jeg sammenlignet rockepoesien med kunsten i det offentlige rommet, før jeg sa at Antony Gormley var kunstens svar på Leonard Cohen. Trond Borgen og Arve Opdahl med mange flere satt stive som pinner over en slik vulgaritet i kunstens høyborg. Borgen bidrog med et essay til boka, en bok han neppe var fortrolig med som helhet. Opdahl representerte Antony Gormley som ville ha boka stanset fordi den ikke var en hagiografi og et glansbilde av kunsten og kunstneren, men en representasjon av prosessen på vegne av menneskene i byen. Opdahl brukte all sin innsidemakt for å få det til, ikke minst smisking med politikere og kommuneadministrasjon. Men fikseren fikset det ikke denne gang. Gjengjeldelsen kom i form av at kunstneren selv, god for ganske mange millioner euro vil jeg tro, lenge nektet å betale for sin bestilling av bøker fra forlaget, som var han den lille, sutrende beibien han fremstod som i avisene forut for bokslippet. Museumsdirektøren og eier av Broken Column holdt god avstand. Nå sutrer makteliten i kunstverden igjen. På samme nedlatende vis.