I Baskerland nå, på et strandhotell i Anglet, mellom Biarritz og Bayonne, samme sted som ved bloggoppstart for 365 dager siden. Akkurat fått tiltrengt ryggmassasje med eterisk effekt på et Thalassoterapi-senter, slik jeg for et år siden syklet Baskerland Rundt med en prolaps som skreik mellom hvert tråkk. I løpet av dette bloggåret har jeg bidratt til blogosfæren med 175 innlegg som har fått 50 kommentarer fordelt i 26 kategorier. Med og uten prolaps. Noen av innleggene har jeg sendt videre til norske aviser, som igjen har generert debatt og lederkommentarer. Mange har kommentert bloggene privat, men få har gjort det offentlig på bloggen. Jeg vet at opptil flere mennesker har vært jevnlige lesere, men har ikke giddet å sjekke de eksakte lesertall med min tekniske sjef i bzzt.org, Kevin Foust. Slik sett er det eneste jeg har lært av ett år med blogging at man skriver for seg selv, og at det er det eneste som er viktig å vite for bloggeren. Blogging er ren selvdannelse. Slik livet er på sitt beste. Lest positivt har bloggen vært en ekstra skamrenser, en skriftebenk med en usynlig madonna bak det virtuelle forhenget, som tidvis har gitt meg gode doser livsrus. Som kulturell sjømann og mental landstryker med rene bonde- og industribygener, er det et mer enn godt nok resultat av bloggeåret, som har angitt nye retninger å sykle og andre knagger å henge hodet på.

    For dette bloggåret kunne jeg hatt Beppe Grillo som forbilde, den italienske komikeren som startet egen blogg i forkant av det italienske valget for å bli kvitt mediemogulen og den politiske normaliteten Silvio Berlusconi. Men jeg er verken komiker eller kjendis. Jeg kunne hatt bloggere i utviklingsland som forbilde, som hver eneste dag skriver en blogg som kan få betydning, for de lever i samfunn uten en utviklet medieoffentlighet. Men jeg lever i et samfunn med en overutviklet medieoffentlighet, som fortsatt er i ferd med å mutere seg selv bort fra en dannet og demokratisk offentlighet, selv om tabloidenes nedgang og kulturavisenes oppgang er tegn på ny pendelsvinging. Det ligger flere titler i kladdemappa på admin-sida, med enkelte stikkord i brødteksten jeg gjerne skulle hatt tid til å reflektere over. Jeg skulle gjerne skrevet om Mosjøen; Om Picassos Guernica; om pilegrimer, bønder og sjømenn; om unger og sannhet, som ville skremt vannet av mange mødre; om Göran Rosenberg; om Mein Kampf; om Stavangers fremtid; om Stavangers historie; om anti-iscenesettelse; om tXt-aksjonen som i år vil bruke utdrag fra SamtidslyrikkEN; om Sandnes og byutvikling; om Svaneveien og verdien av borettslag… Men det har jeg også lært av et år med blogging – bloggene blir noe annet enn du hadde tenkt deg om andre tema og i et annet språk. Kanskje lærer man seg å ta sjanser når man blogger, skrive fortere, kortere og villere enn man ellers ville gjort. Mer personlig burde en blogg være, enn en hvilken som helst tørrvittig aviskommentar som ikke tør investere seg selv annet enn som avistrend og som del av avisfamiliens skikk og bruk. Blogging kan nok på sitt beste avlære deg alt det uvesentlige som du allerede har blitt podet inn og som gjentas hver dag i avisene. Nyheter er det hardeste dopet i vår tid. Skriving er viktigere enn lesing. Lesing er viktigere enn avislesing, osv

    I 2001 skrev jeg en artikkel om at "Tidsskriftenes ånd er budskapet". Knut Olav Åmås kontaktet meg etterpå, mens han var redaktør av Samtiden. Han er i dag debattredaktør i Aftenposten, og visstnok den eneste som regelmesssig får skryt på alle de islamofobiske bloggene som det kryr av i nettverden. Blåblogger er det enda flere av, jeg har i løpet av året vært i lett debatt med bl.a. VamPus. De mest ideologiske blåbloggene er Document.no, Rights.no, HonestThinking.no og Politisk.no. Disse drives av enkeltpersoner eller miljøer som mener at de norske mediene er venstrevridde. Det er feil. Eksempel: Jeg er en venstrevridd blogger som her lager en nesten høyrevridd blogg (i hvert fall om jeg hadde lenket opp alle disse blåbloggene). Slik har de norske avisene og kringkasterne holdt på siden 1980. Det kan godt være at journalistene er venstrevridde, men alt det de gjør er høyrevridd. Nå har de fått Knut Olav Åmås til å dra sveiva i år, når han daglig er innom mange utenlandske og norske blogger for å "finne på" gode debatter som ikke er dominert av venstreintellektuelle, men "nøytrale" og "balanserte". Slik kan det også gå. Åmås er blitt til Strømøy er blitt til Hagen er blitt til VamPus er blitt til norsk offentlighet. Det er de fleste norske avisredaktørers utviklingsbane. Tidsskriftenes ånd var budskapet. Blogging har lært meg at den norske offentligheten fortsatt er på vei til å bli en variant av den verste delen av den amerikanske legemiddelindustrien, hvor man først skaper et bredt behov for legemidler i en ellers stor og (ganske) frisk befolkning, så lager man på korteste tid de dyre og lett salgbare legemidlene, som alle bare må ha, men som ingen trenger. Det er viktig å skrive, men i Norge er det mindre viktig å blogge enn hvor som helst ellers i verden. Jeg for min del legger ned skrivevirksomheten på reilstad.kom fra NU, inntil videre i hvert fall… og med tanke om å starte opp som In the Neighbourhood / I Nabolaget til høsten. Men det blir en helt prosjektorientert blogg, om og med Nabolagshemmeligheter / Neighbourhood Secrets. Jeg vurderer å samle de beste bloggene i en eller annen papirskriftform, som eventuelt vil bli gjort tilgjengelig for folk som kan dokumentere å ha vært med på en eller flere etapper av turen.

    Takk til alle lesere og bidragsytere. Takk til distriktssjefen og ungene. Takk til meg selv for at jeg gadd. Den beste sommer. :-)