Arbeidet med research til boka Tour de Basque nærmer seg slutten. Sist søndag landet jeg på Bordeaux flyplass. Det største baskiske riket som noen gang har eksistert, gikk fra Bordeaux til Santander i nord, og fra Zaragosa til Tolouse i sør. I går var jeg i St. Jean de Luz, i Pays Basque, eller det franske Baskerland. Midt på dagen bestilte jeg meg en eller annen brød-med-kjøtt-dings fra en snackbar. Kvinnen i baren sa plutselig "what", og jeg pekte igjen på brøddingsen, men hun bare fortsatte med sine "what", etter hvert ganske oppgitt, når jeg også begynte å lure, og spurte henne tilbake om "what". En engelskkyndig basker steppet heldigvis inn, og spurte om jeg ville ha brøddingsen "warm" eller "hot". "I said Captain, I said What", sa jeg til ham, og smilte slik at kvinnen godtok min vesle språkhjerne og dårlige språkøre. Senere hadde jeg en fabelaktig middag med ferske sardiner til forrett og en Thon Basque til middag, en hel Irouleguy rødvin fulgte med, fra fjelltraktene ved St. Jean Pied de Port, den eneste fransk-baskiske rødvin av klasse, selv om kelneren, som åpenbart var av den fortellende kunnskapstypen, påstod den var spansk. Jeg spurte samme kelner hvor jeg skulle dra om jeg skulle oppdage Pays Basque. Toulouse, sa han, som om han levde for flere tusen år siden. St. Jean de Luz er en av de vakreste byene i verden. Nå sitter jeg i Olite i Navarra, Spania. Bra den og. Det regnet slik i morges at jeg fant ut at andre siden av Pyreneene var tingen. Svetten siler her på miradoren, likevel satser jeg på en tur ut i Europas eneste ørken, Bardenas Reales, før kvelden setter inn med Tinto og Jambon. I love Navarran Country.