[Her følger mitt siste innlegg i kritikkdebatten, de to første delene finnes på bloggen i utvidete versjoner, som så er skåret ned og omskrevet for offentliggjøring i Aftenbladet, og trykket der i løpet av de siste ukene. Del I. Del II.] FRA SAFE PORT TIL OPEN PORT: Feminismeforskeren Sigrun Hodne ser i kritikkdebatten to speilkåte hanndyr i revirkamp. Det er ikke overraskende, men desto mer skuffende. Slike holdninger ruinerer muligheten for en hver gangbar offentlighet, men åpner for rynkefri konsensus, borgerlig smaksmonopol og Platons filosofkonger, som Platon selv advarte mot. De fleste av hennes poeng har jeg vel strengt tatt svart utførlig på i mitt forrige innlegg. Vi deler riktig nok én målsetning: Hvordan skal kunsten få en nødvendig plass i byen, som også gagner kunstinstitusjonen? Da er én kritiker og sutring ikke svaret. Det svaret tillot jeg meg å sette en rød strek under. En mangfoldig og dannet kunstoffentlighet er en forutsetning for måloppnåelse. Feminismeforskeren har heller ikke forstått hva en narr var, eller hvor narrebegrepet kom fra akkurat denne gang. Det kom altså fra Stavanger Aftenblad selv, som brukte det positivt om Trond Borgens posisjon i andedammens kulturliv.

Tenk om jeg var en billedkunstner, som skulle ha en utstilling i byen i neste uke? Kunne Trond Borgen anmelde min utstilling da? Ville det være en habil ordning? Ville han være komfortabel med det? Hvordan kan lokale billedkunstnere delta i et offentlig ordskifte om og hvor de eventuelt er uenige med den (eneste) som de vet skal bedømme offentlig deres arbeid? De kan ikke. Fraværet av en raus og åpen nok kunstoffentlighet i byen finnes ikke minst her. Med flere kritikere får vi ikke bare flere stemmer som kan utfylle hverandre, men en fjerner de verste habilitetsproblemer og mistro, når vennskap og allianser uansett oppstår, ikke minst i kunstverdenen. Så mye skulle vel Aftenbladets egen maktutreding på kulturfeltet ha avdekket.

Stavanger trenger en Tommy Olsson, kritikeren i Morgenbladet som avstår fra den borgerlige kunstinstitusjonens verste snikksnakk. Stavanger trenger et mer vitalt Salong, debattforumet som så vidt finnes på Tou Scene. Stavanger trenger et kunsttidsskrift med blikk utenfra. Stavanger trenger noen som er yngre og videre i hodet enn Borgen, Børresen og Opdahl til å supplere kritikken og debatten. Kanskje noen som er eldre også? De må i hvert fall kunne sende noe annet enn akademisk korrekte fangebrev fra Safe Port. Stavanger trenger noen som tar kunstnerne og publikum på alvor.

Problemet er at kunstinstitusjonen er en Safe Port som snurper seg sammen og forsvinner inn i et privat bøttekott så fort noen tikler dem under foten med et sommerstrå. Sannheten er at de lokale mediene ikke tar helt på alvor sitt ansvar for en utviklet kunstoffentlighet. Det finnes ingen god grunn til at etermediene ikke har egen kunst- og/eller kulturkritikk. NRK sentralt har sikkert timesvis med filmkritikk. Det er skralt at RA ikke klarer å få til mer på feltet. Det føles jo litt bakvendt å kritisere Aftenbladet, når de nærmest står for all kunst- og kulturkritikk i regionen, men derfor har de også et større ansvar, ikke minst i disse tider, for å utvikle kunstoffentligheten. Sannheten er at veien fra Safe Port til Open Port er lang, for mange flere enn Stavanger2008. Sistnevnte trenger selvsagt all den kritikk og debatt de kan få, men hev den opp fra sykesengen.

Det beste og viktigste bør anmeldes i ethvert kunstfelt, i tillegg til det spesielle ansvaret for det lokale når man skriver i en lokalavis. Målet må være å finne frem til de viktigste kunsthendelsene hjemme og ute, og bruke dem som grunnlag for å skape en god kunstoffentlighet, gjennom kritikk og debatt. Men det er klart: Det er mer ressurskrevende på billedkunstfeltet. Det er derfor rart om de lokale mediene klarer seg med én kritiker her, og motsatt et enormt mangfold på litteratur (i Aftenbladet), men igjen, man skjønner at det handler om penger og vilje, reisebudsjett og prioritering.

Under overflaten av denne debatten om å etablere en bredere kunstoffentlighet, ligger mange store kunstdebatter og ulmer. En kjerneproblemstilling i dagens kunstverden er f.eks. valget mellom å satse på prosjekt og formidling utenfor institusjonen kontra nedbygging av institusjonens egne terskler (gjør porten høy, gjør døren vid). Jeg tror begge deler må til, men arbeider selv mest med det første. De profesjonelle formidlerne รก la Arve Opdahl må se mulighetene i det som ligger utenfor veggene deres, ikke delta i nedbyggingen av kollektive eller andre ordninger, for en privatisering hvor de selv har eneste anbudet.

Nedbygging av institusjonens egne terskler må den gjøre selv, ved å åpne seg opp, jobbe hardt, vise oss hvorfor kunsten er så nødvendig for oss, uten å sutre. Hvorfor dette er viktig? Fordi det knapt kommer folk på utstillingene av samtidskunst. Det kan bety at menneskene er i forandring, står uten en kunnskap om det visuelle som er ajour med tiden. Og dét når vi gjerne snakker om å leve i den visuelle tidsalder. Dét når byen ønsker å etablere et kulturbein å stå på i fremtiden.

En enda større debatt handler om at billedkunsten kan ha lært seg til å trekke seg sammen innover mot det originale og objektsentrerte, inn i institusjonen, bort fra folket og dagliglivet og fra det som antas kan ufarliggjøre den? I så fall hvorfor? Denne tilsynelatende genetiske refleksen i billedkunsten, tilhører ikke den fortiden, og er den genetisk talt kanskje bare en mutasjon av kapitalismen? Den debatten blir for stor nå, men er verdt å tenke over på veien mot en mulig Open Port.

Jeg føler jeg har fått lov til å markere mine poeng, og håper at debatten kan finne seg et naturlig leie i en virkelighet hvor landskapet er blitt noe tydeligere. Trond Borgen bør for sin del tåle usedvanlig mye kritikk, han har selv henrettet ganske mange i løpet av sin lange kritikerkarriere, som helst bør fortsette her eller der med mange kollegaer. Om det som skal til for en enda bedre kunstoffentlighet er å påvise at Borgen kun har to øyne, en stemme, et bibliotek, noen venner, noen hangups og 24 timer i døgnet han også, ja, så er det gjort.

Det er ofte lettere å være raus med ros enn med ris, det vet en kritiker godt, selv om Kolbjørn Hauges ros av Borgen var så balansert og raus at neppe noen kunne gjøre det ham etter. Begge deler er viktig. Borgen har jeg, likt Hauge, alltid sett på som en sterk kritiker med sterke lesninger, noe som nettopp indikerer et behov for andre stemmer. Jeg tror ikke engang Trond Borgen selv ønsker å ende opp i hornet på museumsveggen. Eller…?