De siste ukene har jeg arbeidet med et notat til ABM-utvikling i Norge (Arkiv, Bibliotek, Museum), om mulig innføring av artotek i Norge. I fjor høst var nemlig kulturminister Trond Giske i Frankrike, hvor han fikk kjennskap til at det store kulturlandet hadde en artotekordning som fungerte, hvor et allment publikum kunne låne med seg kunstverk hjem fra biblioteket. Han har derfor bedt ABM-utvikling om å utrede nærmere muligheten for innføring av artotek i Norge, hvor jeg kommer inn som produsent av ett av flere notat til en slik høring. Det var kunstfilosofen Harry Fett som var gründeren bak Norges første artotekordning, Kunst på arbeidsplassen (KpA), som ble etablert i 1950 og fortsatt eksisterer med kunstutleie/utstillinger til bedriftsmedlemmer. Motivet var enkelt og greit en bredest mulig kunstformidling, for ”kunst er kunsten å se. Derfor er kunsten så viktig i samfunnet”, som Fett skrev det i sin bok, Paa kulturvernets veier. For den jevne norske innbygger bør en ny allmenn artotekordning helst finnes i biblioteket, men ta høyde for de teknologiske mulighetene. Et nytt artotek i Norge bør ha flere motiv, ambisjoner på vegne av både kunstner og publikum og tilføres store nok ressurser til etablering og drift, for at det skal være forsvarlig. Les hele notatet. Jeg endte opp med med følgende generelle innstilling: 

Forutsetningen for at Artotek i Norge skal lykkes er at det satses nok ressurser til etablering og drift. Et nytt Artotek i Norge bør ha to komponenter for å ha omfattende og varig virkning:
1. En brukervennlig nasjonal Internett-portal som inkorporerer og formidler norske kunstnere og samtidskunstformer i tillegg til mulighet for kjøp og leie av kunstverk.
2. Fysiske Artotek som møteplasser i de større norske byene, som er basert på fysisk utlån av lokale / regionale kunstuttrykk, med en egen Artotek-ansvarlig og hjelpedesk, og helst med rommuligheter for informasjonsformidling, typer av visning og små utstillinger.
Å kun iverksette en av ordningene vil kunne redusere effekten av en artotekordning så pass at det grenser mot ikke å kunne anbefales.