[Til de fire som leser bloggen. Her er mitt svar til Trond Borgen. Kommer visstnok på tirsdag i Stavanger Aftenblad, godt forkortet I guess.] Trond Borgen leverer i sitt debattsvar akkurat de varene jeg forstilte meg at han hadde på lager. Det vil si, han utleverer seg selv. Enten er han så selvopptatt at han glemmer å lese mellom linjene, eller så ligger det godt utenfor hans lesekompetanse i utgangspunktet. Men hadde han ikke tatt det så personlig, ville han sett at innlegget mitt handler om kunstoffentligheten, og at de som angripes først og fremst er mediene. For å tenne på mediene må man gjerne være tabloid, om man da ikke er kritiker på 25te året. Personstrid gjør alltid mediene møre i beina og hjertelig imøtekommende. Angrep er beste forsvar. Det vet Trond Borgen godt. Hans arbeidsgiver vet nok også godt at Borgen vet akkurat det. Selv om personstrid er en tabloid sjanger, kan personlig kritikk bidra til å skape synlige konfliktakser og aktuelle smaksforskjeller, til og med være et viktig ledd i å etablere en kritisk offentlighet.

    Men Borgens svarinnlegg bekrefter bare at han er strålende fornøyd med den regionale kunstoffentligheten, så lenge han er eneste kunstkritiker. En debatt om kunstens rolle og nytte i samfunnet, slik jeg etterspør, er han åpenbart revnende likegyldig til. Hadde han hatt litt mot – og et mer uegennyttig forhold til en fungerende kunstoffentlighet – hadde han satt seg selv på spill for lenge siden. Stilt noen krav til sin arbeidsgiver. Slik så få andre derfor har kunnet stille krav til de lokale mediene om å ta kunsten og kulturen på alvor.

    Kunsten er historisk talt et samfunnsfelt på linje med filosofien, vitenskapen, religionen, politikken. Tenk om samme fyr stod for kritikken av det politiske feltet i regionen i 25 år? Ville vi neppe godtatt. I hvert fall ikke om det var en fyr som var engasjert medlem i et bestemt parti, eller en som var mest opptatt av den politikken som ble ført på Alexander Kiellands tid. Tenk om han bare var opptatt av noen få interne saker som kun angikk noen få maktpolitikere?

    Jeg er saklig uenig med Borgen om den strategien han bruker for å styrke kunstens posisjon i Stavanger. Sutring på vegne av en institusjon som nettopp har sluttet å sutre, og som i stedet arbeider målrettet og dedikert med egne utfordringer, det er en svak og ødeleggende posisjon. Legg merke til at kunstmesenen Stein Jåtten gir et maleri av Unni Askeland til Rogaland Kunstmuseum samme dag Borgen svarer meg, hvor han sier at han er like forbannet som Borgen på vegne av Kunstmuseet, men på ”dets manglende evne til å satse og bruke det flotte bygget”. Han bruker altså ikke Stavanger2008 som sutreknagg, men gir også gode råd i tillegg til rause kunstgaver. Kunstmuseet trenger ikke den offerrollen Borgen trer ned over hodet på dem. Mens hans ressursterke gallerivenner bare blir komiske med slike rollegevanter.

    Jeg er saklig uenig med Trond Borgen om prioritering av kunstinstitusjoner på en hjelpeliste. Det er uten tvil Tou Scene som er det viktigste å få til de kommende åra. Det håper jeg virkelig både Stavanger2008, det offentlige og det private næringslivet skjønner. En fungerende kulturfabrikk og samtidskunstsenter utgjør en forskjell for byen, med ganske stor rekkevidde, langt, langt utenfor kunstinstitusjonen sine vegger. Rogaland Kunstsenter må på sin side leve i uvisse til og med om lokalisering for sin virksomhet det neste året. Stavanger Kunstforening sliter med å realisere en fornying av lokalene som kan heve kvaliteten på deres arbeid og tilbud.

    Jeg er videre ofte uenig med Borgen om hva som er viktig i kunstverden akkurat nå. Hvor ofte anmelder Trond Borgen det lokale performancemiljøet på Tou Scene? Hvor ofte bringer han anmeldelser av utstillinger av ustabile kunstformer i det elektroniske feltet? Hvor mange ganger skriver han om stedsspesifikke kunstformer? Og hvor mange ganger tar han ansvar for å skape en overordnet kunstdebatt på flere enn kunstelitens premisser? Den spesialiseringen av kunstoffentligheten Borgen har stått for, må veies opp mot formidling av ikke-institusjonelle og sjangeroverskridende kunstuttrykk samt diskusjon av publikums rolle i kunstfeltet.

    Jeg er ofte uenig med Borgen i hans anmeldervirksomhet, men det har mindre betydning, hadde bare vært av det gode det, om det ikke var for at han er regionens eneste rettleder og smaksdommer. Språket hans kan være både ekskluderende og høytsvevende, uten at grunnene til det synes særlig gode, utenom å skape aura av besserwisser. Og han bør slutte å ”vie” seg når han skriver. Bruke ”jeg” heller. Det er mye ærligere. Han bør helst også slutte å snakke om kulturbyen når han faktisk snakker om kunstbyen eller om seg selv. Borgen støter antagelig mange flere fra seg enn de få som velger å være i hans lille lydhøre kunstmenighet, hvor samtale helst ikke skal finne sted, bare hans ”kompetanse og fagkunnskap”. Hans ansvar er større enn han tror, slik situasjonen er.

    Ellers så synes jeg enten det er svært beskjedent eller altfor avslørende at Borgen mener at et par avisinnlegg fra min side overtrumfer 25 års praksis fra hans side, når det gjelder evne til å skape fokus på kunstkritikeren. Men om så er, så burde han virkelig vurdere sin egen virksomhet. Fokuset på kritikken og mediefilteret er et svært viktig perspektiv, med relativt stor betydning for kunstens stilling og forståelsen av kunst i et samfunn. De fleste kunstnerne jeg kjenner er i hvert fall opptatt av det. Tipper i grunnen at publikum også er opptatt av det. Men det er kanskje ikke slik for en mann med estetikk som livsholdning og ideologi? Kunsten får de kunstkritikerne den fortjener eller som mediene tillater.

    Når jeg kalte Trond Borgen for en narr var det fordi det var den tittelen han fikk av sin arbeidsgiver Stavanger Aftenblad, som en av byens 10 personer med mest makt i kulturfeltet. Den tradisjonelle narrens viktige oppgave var å formidle mellom folket og kongen. Sørge for at kongen på et engasjerende vis fikk vite hva han burde gjøre for ikke å få folket mot seg, men dermed også sørge for et visst demokrati under et autoritært styre.

    Spørsmålet er: Hvilken konge tjener Trond Borgen? Det er det han ikke gidder eller evner å ta inn over deg. Er det hans arbeidsgiver? Er det kunsten som sådan? Er det kunsthistorien? Estetikken? Er det de lokale kunstinstitusjonene? Er det de lokale kunstnerne? Det sistnevnte er det i hvert fall ikke. Han har stort sett vært overstrømmende på den provinsielle måten at de kapitalsterke utstillingene utenfor regionen er overmåte bra, mens det lokale er dårlig. Har han skapt en eneste kunstner eller kunstverk på sine 25 år, slik kunstfilosofen Walter Benjamin angir kritikerens oppgave som å skape aktive kunstnere som skaper aktuell kunst? Eller er det publikum som er Borgens konge? I så fall er spørsmålet det samme: Har han bidratt til å skape og utvikle et publikum? Både og, kanskje, sier ikke noe på det. Kan det til og med være slik at Borgen ikke har noen konge? At han litt for ofte er sin egen narr? At han kun formidler mellom seg selv som kunstkritiker og kunstelsker, og ikke mellom makta og folket, kunsten og publikum? I så fall er Trond Borgen ingen raus narr. Men på samme lag som f.eks. Arve Opdahl, som nå er på jakt etter enda mer av kunstmarkedet.

    Kritikerens oppgave som raus narr, er sikkert minst todelt. Jeg anser at min raushet i denne sammenheng er å være kritisk, gi personlig ris, skape nyanser, fronter og oversiktsbilde. På den andre siden er raushet det motsatte, som det kanskje finnes enda mindre av i vår lokalkultur, med så pass småborgerlige og misunnelsesorienterte tradisjoner i rompa, nemlig evnen til å se vennenes, kollegaenes, naboens og fiendens kvaliteter og personlige livskamper - og kunne gi positivt uttrykk for dette. Selv om ros er vanskeligere og mindre viktig enn ris, er det viktig å være raus også med godordene.

    Derfor er det heller ikke vanskelig for meg å si at Trond Borgen er et reservoir av kunnskap på billedkunstområdet. Ikke minst om kunsthistorien og sammenhenger mellom epokene. Estetikken kjenner han ut og inn. Han kan det meste om materialer og materialbruk, altså håndverket. Han er en glimrende foredrager med eget billedshow, som til og med kan berøre på ironisk og politisk oppegående måte, f.eks. maktas skulpturfortelling i bystrøk. Han skjønner sikkert til og med at jeg både liker og respekterer ham, så raus og oppegående er han nok. Men det er ikke det viktigste, i hvert fall ikke nå. Når det er sagt kan det godt være at disse kvalitetene etter 25 år står mer i veien enn godt er for en aktuell kritikervirksomhet. De står åpenbart i veien for en kunstoffentlighet med andre og flere bidragsytere i kritikkfeltet.

    Forresten, Mary Miller har visstnok mann, men det er ikke meg. Det er det eneste jeg vet om den saken. (Min samboer ble bekymret!) Jeg takker også for raust og fabelaktig selvbilde, som ”struttende kirsebær”. Det skal jeg bruke resten av livet, ikke minst overfor min bedre halvpart.