Jeg husker godt hva jeg gjorde til slutt i forbindelse med slippet av boka Broken Column - Byen + Kunsten, høsten 2004, på Rogaland Kunstmuseum. Jeg sammenlignet rockepoesien med kunsten i det offentlige rommet, før jeg sa at Antony Gormley var kunstens svar på Leonard Cohen. Trond Borgen og Arve Opdahl med mange flere satt stive som pinner over en slik vulgaritet i kunstens høyborg. Borgen bidrog med et essay til boka, en bok han neppe var fortrolig med som helhet. Opdahl representerte Antony Gormley som ville ha boka stanset fordi den ikke var en hagiografi og et glansbilde av kunsten og kunstneren, men en representasjon av prosessen på vegne av menneskene i byen. Opdahl brukte all sin innsidemakt for å få det til, ikke minst smisking med politikere og kommuneadministrasjon. Men fikseren fikset det ikke denne gang. Gjengjeldelsen kom i form av at kunstneren selv, god for ganske mange millioner euro vil jeg tro, lenge nektet å betale for sin bestilling av bøker fra forlaget, som var han den lille, sutrende beibien han fremstod som i avisene forut for bokslippet. Museumsdirektøren og eier av Broken Column holdt god avstand. Nå sutrer makteliten i kunstverden igjen. På samme nedlatende vis.

Trond Borgen ble nylig kåret til en av Stavangers 10 mektigste kulturpersoner av Stavanger Aftenblad, etter at han i 25 år har vært flaskehals for en utviklet kunstoffentlighet i byen, rimelig nok på Stavanger Aftenblads egen lønningsliste. Trond Borgen lever og ånder for kunst med stor K. Han har skapt en god del debatt, men sjelden om kunst, nesten bare om ham selv. Slik sett er han en narr som er uten nytte for andre enn ham selv og hans få venner, som er slike folk som Arve Opdahl, kunsteliten og hans egen arbeidsgiver. Som han skrev det i avisa i går, er vi "avhengig av innsatsen til to private gallerister" for det "vi får se av nasjonal og internasjonal toppkunst". Men Trond Borgens vi har alltid vært et jeg – og kanskje mine få venner. Trond Borgens kunstbegrep, kunstsyn og kunstformidling gjennom kritikervirksomhet i Stavanger Aftenblad – anmeldelser som ofte forekommer meg å være skrevet under borgerskapets høytid rett etter at Freud utga Drømmetydning i år 1900 – er antagelig med på å begrense den lokale kunstinstitusjonens publikumsbesøk, foruten publikums mulighet for kunstforståelse, i større grad enn mange andre faktorer. Men hans virksomhet skriver seg trygt inn i den nasjonale kunstinstitusjonens konservative kunnskapsregime. Hadde Stavanger Aftenblad tatt seg råd til en eller flere andre kritikerstemmer, hadde dette selvsagt blitt balansert, og Borgens kunstkritiske kvaliteter fått en mye mer positiv funksjon, når de ikke var normgivende alene. Monopol er ikke sunne.

Billedkunsten er Trond Borgens syke mor og stadig døende barn. Hans omsorg for Rogaland Kunstmuseum er imidlertid rettmessig. Hans vilje til kritikk av Stavanger2008 er av det gode i en smaaby hvor svært mange fort har bindinger til et så omfattende kulturprogram, som igjen kan stå i veien for Open Port og ideell visjon med den europeiske kulturhovedstaden. Men det er langt derfra til å mene at begrepet kulturby eller byens kultur står og faller ved budsjettet til byens kunstmuseum. Kultur er noe annet og mye mer enn billedkunst. Et slikt kulturbegrep er en anakronisme på dinosaurnivå, som forteller mye om Trond Borgens kulturforståelse, lite om kulturbyen. Det finnes litteratur og Sølvberget og skolene finnes. Det finnes musikk og Konserthuset, Folken og Tou Scene finnes. Det finnes dans og Sandnes kulturhus finnes. Det finnes folk og historie og de historiske museene finnes. Det finnes liv og mennesker og Sting og kafeene finnes. Den offerrollen Borgen tilskriver Kunstmuseet og sine to ressurssterke gallerivenner kler dem dårlig. Kunstmuseet har vel tvert i mot vist en ny vilje og evne til å ta tak i egne problemer, ikke minst handler det om forfordeling fra staten i forhold til andre norske knutepunktinstitusjoner.

Jeg deler likevel Borgens syn på at Stavanger2008 bør inneha en prosesskvalitet mer enn en eventkvalitet. Kulturhovedstadsåret er et arbeidsår, ikke nødvendigvis et festår. Med godt arbeid og deltagelse fra alle regionens innbyggere dette året, vil det også kunne skapes kulturell infrastruktur, om det er i myk form; som refleksjon, holdninger, møter, opplevelser, nettverk, eller i hard form; som utbedring og utvikling av fysiske institusjoner, arenaer og arbeidsplasser. For den visuelle kunstens del er Rogaland Kunstsenter og Rogaland Kunstforenings fremtid langt mer utrygg enn Kunstmuseets. Aller viktigst vil det være å etablere Tou Scene som kulturfabrikk og samtidskunstsenter. Men utvid gjerne også Kunstmuseets utstillings- og vedlikeholdsbudsjett, og styrk gjerne dets evne til en kunstens historiefortelling. Kulturhovedstadsåret er en mulighet, ikke et problem, slik Borgen påstår. Får han sin vilje her, som fort kan skje, vil 2009 bli et sorgens kapittel både for kulturlivet og publikum, med minimal etterbruk. Mens Trond Borgen nok fortsatt er aktiv som eneste kunstkritiker i regionen. Om han da ikke har flyttet til Bergen, for der er kunstnerne "nasjonale og internasjonale", og passer bedre til hans kritikerambisjoner.

Arve Opdahl ble også kåret inn som en av Stavangers 10 mektigste kulturpersonligheter i samme undersøkelse. Alle vet hvorfor, så jeg skal ikke gjenta hvem som er hans venner i hvilket nettverk. Han er nå ute etter bedriftene og arbeiderne som kjøper og forstår kunst gjennom bedriftskunstforeningene. Det må de ikke. I stedet må de gi pengene til Kunstmuseet (de profesjonelle som kan kunst, som er museumsdirektøren, ham selv og den andre galleristen, i tillegg til Borgen, muligens også en kunsthistoriker på universitetet). Her er det snakk om å begynne i feil ende, som vanlig. Å stue all kunst inn i Kunstmuseet og Opdahls galleri og skjære bort alle andre formidlingsarenaer reduserer garantert samfunnets evne til kunstformidling og kunstforståelse, ganske sikkert også det potensielle antall besøkende til Kunstmuseet. Det er en strategi fra en gallerist som ønsker flere bedriftskjøpere til sitt galleri på vegne av de kunstnerne han selv er agent for, slik som f.eks. Jone Kvie, kunstneren bak den Meteoren som Opdahl har prøvd å lime fast først i Lysefjorden, så på Tivolifjellet i Stavanger. Til det siste har jeg bare en ting å si: RA-redaktør Harald Minge er en modig mann, som riktignok burde ta seg råd til kritikkvirksomhet i sin avis.

Jeg deler likevel Opdahls syn på at bedriftskunstforeningene i Rogaland er en sentral aktør i kunstfeltet i og med de økonomiske ressursene de forvalter. Derfor burde Opdahl og hans likesinnede, i tillegg til kunstnere og kunsthistorikere, heller se et potensiale i dem. Hvordan skape et tilbud til bedriftskunstforeningene som gjorde dem mer bevisste i sine innkjøp, som ga dem mulighet for at foreningene kunne være leverandører av en aktuell kunstforståelse, og som tok på alvor foreningenes arbeid og intensjon? Kunstmuseet eller Rogaland Kunstsenter kunne i stedet innlede former for samarbeid med bedriftskunstforeningene, som hever kvaliteten i disse heller enn legger dem ned. Jeg skjønner at det er godt ment fra Opdahl, men hans utspill er så preget av at han sitter på en høy hest eller flyr på en kunstig meteor, at han knapt legger merke til hvor nedlatende han er og hvor lite han forstår av billedkunstens plass i samfunnet.

For å slutte der jeg begynte. Rockepoesien og poplyrikken, inkludert bakvendtvisene, er etter de siste årenes oppmerksomhet innlemmet i poesien, som har fått et utvidet begrep, med stor betydning for vitalisering av det poetiske og lyriske og muligheten for formidling. Den visuelle kunsten har på ingen måte tatt inn over seg det behovet og det begjæret som finnes etter å koble kunsten på noe annet enn det dyre private galleriet eller det flotte museet med de høye portene og tersklene, med jevnlige vernissager og champagneinntak. Det sørger slike folk som Trond Borgen og Arve Opdahl for, som bor inne i kunstinstitusjonen hele døgnet. I stedet burde det lages debatter om den visuelle kunstens nytte og rolle. I stedet burde man nettopp investere ressurser i å finne frem til alternative formidlingsformer og -arenaer til galleriet og museet. Kunstdannelse har som all annen dannelse en avsender og en mottager. Man burde antagelig interessere seg like mye for mottagerens situasjon og muligheter som for avsenderens. Om det ikke da er slik at man vil ha museet for seg selv med de "hellige" kunstobjektene man selv har lært seg å tilbe. Eller som det står til slutt i et dikt (hvor man også kan leke seg med å bytte ut "familie" med "by" eller "nasjon" osv.):

Samlerens testamente: I min familie ble vi
så rike at vi holdt ut våre forbrytelser
ved hjelp av dyrere kunst enn før