I Baskerland nå, på et strandhotell i Anglet, mellom Biarritz og Bayonne, samme sted som ved bloggoppstart for 365 dager siden. Akkurat fått tiltrengt ryggmassasje med eterisk effekt på et Thalassoterapi-senter, slik jeg for et år siden syklet Baskerland Rundt med en prolaps som skreik mellom hvert tråkk. I løpet av dette bloggåret har jeg bidratt til blogosfæren med 175 innlegg som har fått 50 kommentarer fordelt i 26 kategorier. Med og uten prolaps. Noen av innleggene har jeg sendt videre til norske aviser, som igjen har generert debatt og lederkommentarer. Mange har kommentert bloggene privat, men få har gjort det offentlig på bloggen. Jeg vet at opptil flere mennesker har vært jevnlige lesere, men har ikke giddet å sjekke de eksakte lesertall med min tekniske sjef i bzzt.org, Kevin Foust. Slik sett er det eneste jeg har lært av ett år med blogging at man skriver for seg selv, og at det er det eneste som er viktig å vite for bloggeren. Blogging er ren selvdannelse. Slik livet er på sitt beste. Lest positivt har bloggen vært en ekstra skamrenser, en skriftebenk med en usynlig madonna bak det virtuelle forhenget, som tidvis har gitt meg gode doser livsrus. Som kulturell sjømann og mental landstryker med rene bonde- og industribygener, er det et mer enn godt nok resultat av bloggeåret, som har angitt nye retninger å sykle og andre knagger å henge hodet på.

Arbeidet med research til boka Tour de Basque nærmer seg slutten. Sist søndag landet jeg på Bordeaux flyplass. Det største baskiske riket som noen gang har eksistert, gikk fra Bordeaux til Santander i nord, og fra Zaragosa til Tolouse i sør. I går var jeg i St. Jean de Luz, i Pays Basque, eller det franske Baskerland. Midt på dagen bestilte jeg meg en eller annen brød-med-kjøtt-dings fra en snackbar. Kvinnen i baren sa plutselig "what", og jeg pekte igjen på brøddingsen, men hun bare fortsatte med sine "what", etter hvert ganske oppgitt, når jeg også begynte å lure, og spurte henne tilbake om "what". En engelskkyndig basker steppet heldigvis inn, og spurte om jeg ville ha brøddingsen "warm" eller "hot". "I said Captain, I said What", sa jeg til ham, og smilte slik at kvinnen godtok min vesle språkhjerne og dårlige språkøre. Senere hadde jeg en fabelaktig middag med ferske sardiner til forrett og en Thon Basque til middag, en hel Irouleguy rødvin fulgte med, fra fjelltraktene ved St. Jean Pied de Port, den eneste fransk-baskiske rødvin av klasse, selv om kelneren, som åpenbart var av den fortellende kunnskapstypen, påstod den var spansk. Jeg spurte samme kelner hvor jeg skulle dra om jeg skulle oppdage Pays Basque. Toulouse, sa han, som om han levde for flere tusen år siden. St. Jean de Luz er en av de vakreste byene i verden. Nå sitter jeg i Olite i Navarra, Spania. Bra den og. Det regnet slik i morges at jeg fant ut at andre siden av Pyreneene var tingen. Svetten siler her på miradoren, likevel satser jeg på en tur ut i Europas eneste ørken, Bardenas Reales, før kvelden setter inn med Tinto og Jambon. I love Navarran Country.

[Her følger mitt siste innlegg i kritikkdebatten, de to første delene finnes på bloggen i utvidete versjoner, som så er skåret ned og omskrevet for offentliggjøring i Aftenbladet, og trykket der i løpet av de siste ukene. Del I. Del II.] FRA SAFE PORT TIL OPEN PORT: Feminismeforskeren Sigrun Hodne ser i kritikkdebatten to speilkåte hanndyr i revirkamp. Det er ikke overraskende, men desto mer skuffende. Slike holdninger ruinerer muligheten for en hver gangbar offentlighet, men åpner for rynkefri konsensus, borgerlig smaksmonopol og Platons filosofkonger, som Platon selv advarte mot. De fleste av hennes poeng har jeg vel strengt tatt svart utførlig på i mitt forrige innlegg. Vi deler riktig nok én målsetning: Hvordan skal kunsten få en nødvendig plass i byen, som også gagner kunstinstitusjonen? Da er én kritiker og sutring ikke svaret. Det svaret tillot jeg meg å sette en rød strek under. En mangfoldig og dannet kunstoffentlighet er en forutsetning for måloppnåelse. Feminismeforskeren har heller ikke forstått hva en narr var, eller hvor narrebegrepet kom fra akkurat denne gang. Det kom altså fra Stavanger Aftenblad selv, som brukte det positivt om Trond Borgens posisjon i andedammens kulturliv.

De siste ukene har jeg arbeidet med et notat til ABM-utvikling i Norge (Arkiv, Bibliotek, Museum), om mulig innføring av artotek i Norge. I fjor høst var nemlig kulturminister Trond Giske i Frankrike, hvor han fikk kjennskap til at det store kulturlandet hadde en artotekordning som fungerte, hvor et allment publikum kunne låne med seg kunstverk hjem fra biblioteket. Han har derfor bedt ABM-utvikling om å utrede nærmere muligheten for innføring av artotek i Norge, hvor jeg kommer inn som produsent av ett av flere notat til en slik høring. Det var kunstfilosofen Harry Fett som var gründeren bak Norges første artotekordning, Kunst på arbeidsplassen (KpA), som ble etablert i 1950 og fortsatt eksisterer med kunstutleie/utstillinger til bedriftsmedlemmer. Motivet var enkelt og greit en bredest mulig kunstformidling, for ”kunst er kunsten å se. Derfor er kunsten så viktig i samfunnet”, som Fett skrev det i sin bok, Paa kulturvernets veier. For den jevne norske innbygger bør en ny allmenn artotekordning helst finnes i biblioteket, men ta høyde for de teknologiske mulighetene. Et nytt artotek i Norge bør ha flere motiv, ambisjoner på vegne av både kunstner og publikum og tilføres store nok ressurser til etablering og drift, for at det skal være forsvarlig. Les hele notatet. Jeg endte opp med med følgende generelle innstilling: 

Jeg har fått mange brev, mailer og telefoner i det siste. Jan Ferdinandsen har sendt meg et brev med en "Verbalkompilator". Den består i sju kolonner med ti ord og uttrykk i hver som kan settes vilkårlig sammen horisontalt, og gi det han mente var typiske utsagn fra svevende byråkrater og kritikere. Et vilkårlig utvalgt lyder: "Hva angår implisitt trend polariseres inntjeningen med tanke på økologiperspektivet." En annen går: "Med hensyn til strukturell mobilitet differensieres arbeidet relatert til maktforholdene." Jeg vet ikke. Så galt er det dog kanskje ikke verken med politikerne, byråkratene, journalistene eller kritikerstanden. Den tilsendte verbalkompilator er for øvrig fra den predigitale æraen før 1992. På Internett fant jeg lite på det norske ordet, men en side angir logikken i polemikk mot språkrådets rettskrivingsforslag. Men en slugger av en digital verbalkompilator burde være innen rekkevidde…

Sist helg hadde Norsk Tidsskriftforening landsmøte. Jeg var i sin tid passivt medlem av det første styret av Norsk Tidsskriftforening, på vegne av Localmotives. NT ble stiftet etter at Knut Olav Åmås og enkelte andre fikk oppstartsmidler fra Norsk kulturråd, bl.a. til etablering av egen Tidsskrift-portal. Men nå sliter foreningen igjen. Mer eller mindre idealistiske norske tidsskrift rammes spesielt av Postens siste portoøkning. I mai skrev styreleder og koordinator for foreningen en kronikk i Dagbladet om " Vanetenking". De har nå skrevet et brev til Kultur- og kirkedepartementet om en ekstra bevilgning på 6 millioner kroner, noe som ville etablere dramatisk nye rammevilkår for norske tidsskrifter. Det handler om småpenger for en kritisk norsk offentlighet. For å si det med Espen Søbyes ord i artikkelsamlingen Ord for ord (2005): "Derfor er kritikken ikke bare en helt avgjørende del av offentligheten, men eksistensen av en offentlighet er avhengig av at den virkelige kritikk har en framtredende plass." Kulturministeren bør slå til på et tilbud han egentlig ikke har råd til å avslå.

"Til å mista pusten av", sa leder av Norsk PEN, Kjell Olaf Jensen, til Stavanger Aftenblad i går, og fortsatte med "imponerande". Han uttalte seg om den nye handlingsplanen for litteratur og ytringsfrihet i Stavanger, som jeg har skrevet på oppdrag fra kommunen. Det er den første planen av sitt slag i Norge. Aarhus vil gjerne ha den tilsendt. På mandag skal kulturpolitikerne behandle planen. Jeg håper de ser det samme potensialet som Jensen, puster med magen og holder hodet kaldt, og plusser på de 15 tiltakene økonomiske ressurser heller enn reduserer potensialet. Selv takker jeg kulturavdelingen i Stavanger for oppdraget og referansegruppa for det gode samarbeidet. Kultursjefen er tøff og arbeidsom, ga frie tøyler og tenker innhold heller enn begrensninger. Referansegruppa kokte akkurat godt nok til at vi hadde gode diskusjoner og fikk til tankestormende spill over hele banen. Takk også til de mange andre som satte av tid til muntlig eller skriftlig høring. Jeg legger planen ut på bloggen når hyttesommeren setter inn, en dag jeg ikke gidder fiske.

[Til de fire som leser bloggen. Her er mitt svar til Trond Borgen. Kommer visstnok på tirsdag i Stavanger Aftenblad, godt forkortet I guess.] Trond Borgen leverer i sitt debattsvar akkurat de varene jeg forstilte meg at han hadde på lager. Det vil si, han utleverer seg selv. Enten er han så selvopptatt at han glemmer å lese mellom linjene, eller så ligger det godt utenfor hans lesekompetanse i utgangspunktet. Men hadde han ikke tatt det så personlig, ville han sett at innlegget mitt handler om kunstoffentligheten, og at de som angripes først og fremst er mediene. For å tenne på mediene må man gjerne være tabloid, om man da ikke er kritiker på 25te året. Personstrid gjør alltid mediene møre i beina og hjertelig imøtekommende. Angrep er beste forsvar. Det vet Trond Borgen godt. Hans arbeidsgiver vet nok også godt at Borgen vet akkurat det. Selv om personstrid er en tabloid sjanger, kan personlig kritikk bidra til å skape synlige konfliktakser og aktuelle smaksforskjeller, til og med være et viktig ledd i å etablere en kritisk offentlighet.

Denne dagen står i raushetens tegn. Først trykket Stavanger Aftenblad min rause blogg fra forrige torsdag, med kritikk av "Kunstelitens bakvendtviser". Her er jeg raus med meninger om og kritikk av to personer og minst to institusjoner. Akkurat slik mine perifere venner Trond Borgen og Arve Opdahl er rause med sine meninger og sin kritikk. Akkurat slik Stavanger Aftenblad bør ha en raus kulturredaksjon og slik Stavanger2008s Open Port bare er et annet ord for et ønske om en åpen og raus kultur. Det lukter jord av å være raus. Eller som en avisvenn som hadde lest mitt avisinnlegg nettopp sendte meg per epost: "Blodet flyter". Raushetens ene side er å være kritisk og sannhetssøkende, skape demokratiske konfliktakser og aktuelle smaksforskjeller. På den andre siden er raushet det motsatte, som det kanskje finnes enda mindre av i vår lokalkultur, med så pass småborgerlige og misunnelsesorienterte tradisjoner i rompa, nemlig evnen til å se vennenes, kollegaenes, naboens og fiendens kvaliteter og personlige livskamper - og kunne gi positivt uttrykk for dette. Selv om ros er vanskeligere og mindre viktig enn ris, er det viktig å være raus også med godordene, det som skiller hver enkelt av oss ut til siviliserte mennesker. Godfotteorien holder mål den, inni mellom, til spillerne må strekkes opp igjen. Aller viktigst er det kanskje å være raus med seg selv. Den som ikke liker seg selv, liker sjelden andre. Å være raus er som å være i byen, nedover Søragadå eller sitte i Torgtrappene i gamle dager. Denne dagen står i raushetens tegn også fordi mitt arbeid med "Handlingsplan for litteratur og ytringsfrihet i Stavanger" i dag er ferdigstilt, med politisk behandling den 19. juni. Visjonen for de neste fire årene begynner slik: Stavanger skal være en raus litteraturby. Når vår kollektive identitet blir raus har vi kommet langt. Takk til Gunnar Roalkvam og andre for raus tilgang til ord som raus.