Gunnar Skirbekk ble Norgesberømt filosof i ung alder med ei bok om nihilisme, altså verdensfornekting av ymse slag, populær værenssyssel allerede fra Platon av. Siden har Skirbekk vært opptatt av å finne ut hvor mange spørsmål som har "filosofi" som rett svar. Som en av filosofiens barnestjerner med emne til filosofkonge etter Skjervheim har Skirbekk alltid vært opptatt av sitt eget laugs status og redd for nedskrivinger av filosofiens samlede verdi. Skirbekk har luktet seg fram til mange former for filosofifornekting de siste tiårene, med både god og dårlig boquet. Det er et aktverdig livsvalg. Nå har han funnet enda et spørsmål som passer til svaret, det høyaktuelle: Hvorfor deltar ikke flere norske intellektuelle i debatten om politisk islam? Med undertittel: Politisk islam slipper alt for lett unna her til lands. Jeg følger ikke nøye med, men har registrert pater Arnfinn Harams svar i siste nummer av Dag og Tid, hvor pateren snur på flisa, mener Skirbekk blander de islamske kortene (terrorisme, religion, stat, kirke, troende, fundamentalist, osv.) og gjeninnsetter de samme absolutte verdiene i typisk vitenskapsliturgisk form som antagelig maner frem det ny-religiøse mennesket, fra det som en gang ble kalt opplysningens dialektikk. For pateren blir Skirbekk blind på det ene øyet, når Haram mener at det nettopp er fra det religiøse at "den norske homogeniteten" blir utfordret, ikke omvendt at den norske pluraliteten blir utfordret av det religiøse. Den er selvsagt tynn.

Bjørgulv Braanen mener på sin lederplass i KK at Skirbekk underdriver det antallet intellektuelle som faktisk deltar, i tillegg til at han mener Skirbekk underkjenner det faktum at de aller fleste norske muslimer ikke slutter opp om "totalitær islamisme", og at denne dermed ikke er noen trussel i Norge. Til slutt snur også Braanen på Skirbekks flis, og spør retorisk om den overhengende trusselen fra politisk islam ikke heller er et "fiktivt trusselbilde" som er pumpet opp av oss selv, med enormt god hjelp fra ressurssterke militærstrateger med særdeles lurvete filosofisk CV i det hvite hus? Hvor mange kjenner du som var opptatt av politisk islam før 11.09.2001? Så det er ikke sikkert at det er mangel på filosofisk rettenking som er svaret denne gang. Filosofiens skygge er som kjent filosofismen, en gang beskrevet som "å fjerne empiri og historisk kontekst fra enhver sak, som dermed i et sirkelbevis blir absolutt tautologi (ånd)". Skirbekks fem forklaringer på mangelen på deltagelse i offentligheten er imidlertid interessante, og angir kanskje andre spørsmål til Skirbekks standardsvar:

1. Tradisjonell anti-intellektualisme
Nordmenn har tradisjonelt ikkje vori særleg sterke når det gjeld drøfting av grunnleggjande spørsmål. Somme, slik som Schweigaard, avviste filosofien til fordel for praktiske spørsmål. Slik oppstod den norske tankeløysa: «(…) vi har lært oss svara utan eigentleg å stilla problema», for å sitere Hans Skjervheim…

2. Den nye anti-intellektualismen
Ved utgangen av det såkalla studentopprøret vart dei offentlege arenaene i stor grad dominerte av ny-leninistar av ymse slag, som oppfatta all argumentasjon som ein maktkamp, og som braut ned den frie og sanningssøkjande diskusjonen, til fordel for ein ny-enkel og anti-intellektuell retorikk, i klassekampens teneste. Når så ideologien tørka inn, kunne den ny-enkle retorikken friksjonslaust overførast til journalistisk bruk i marknadsutsette massemedium, der mange fann eit levebrød. Men som ny-enkle anti-intellektualistar er dei dårleg rusta til ein prinsipiell debatt …

3. Kulturstudium utan normativ gyldigheit
Ved framveksten av dei mange kulturfaga, utan tilstrekkeleg filosofisk skolering, har vi fått ei rekkje akademiske subkulturar utan den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst for å kunne meistre grunnleggjande diskusjonar om kontekst-overskridande normative gyldigheitsspørsmål. Og fordi dei ikkje meistrar dei grunnleggjande normative problemstillingane, er dei ikkje skikka til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon … – i staden ytrar dei seg på kulturrelativistisk vis om korleis vi kontekstuelt kan forstå at ting er som dei er.

4. Flukt bort frå den offentlege debatten
Med det nye finansieringsregimet ved universitet og høgskular blir dei vitskapleg tilsette førte bort frå den offentlege debatten over mot faginterne prosjekt. Bidrag i engelsk-språklege tidsskrift gir utteljing, ikkje innlegg i det offentlege ordskiftet. Å gå inn i ein offentleg diskusjon om eit fenomen som politisk islam ville derfor framstå som ei ufornuftig handling, økonomisk sett.

5. Frustrasjonen ved å ta den andre på alvor, som myndig menneske
Hans Skjervheim åtvara mot det terapeutiske blikket, som i utrengsmål oppfattar den andre som eit hjelpetrengande kasus eller eit offer for ytre forhold. Ei slik klientifisering av den andre representerer eit åtak på den andres autonomi: Den andre framstår ikkje som ein myndig person med ansvar for sitt eige liv og sine eigne handlingar, og derfor kan vi heller ikkje stille vanlege krav til slike individ. Med slike individ kan vi ikkje drøfte viktige saker på ein open og ærleg måte, derimot må vi stadig passe på at dei ikkje blir stigmatiserte ved krav og kritiske merknader. Men nettopp dette er det stigmatiserande, den reduksjon av menneskeverdet … men denne terapeutiske haldninga til det vi definerer som svake grupper, er stadig utbreidd i det norske samfunnet… 

Skirbekk åpner til slutt opp for andre faktorer, men som han sier, "i denne omgangen nøyer vi oss med dette, og så får kvar og ein gå i seg sjølv for å finne ut om desse refleksjonane har noko for seg". OK. I tur og orden:

1. Det er helt sant, men med motsatt fortegn. Det anti-intellektuelle kan være et stort problem, men det er verre å mangle kunnskap om praktiske spørsmål og utvikle dugelig taus kunnskap. Skirbekk har lært seg å svare det samme på alle spørsmål han reflekterer over, nemlig "filosofi". 

2. Det er interessant, men også en akademisk tankerekke uten særlig overføringsverdi. Skirbekks "ny-enkle anti-intellektualistar" blir bare en ny måte å si at hans egen akademiske og prinsippielle filosofidiskurs er utsatt i dag også, og at han selv hadde rett allerede da.

3. Det er neppe sant, men igjen interessant, særlig denne språkregla som springer ut av, ja selvsagt, mangelen på filosofi: "har vi fått ei rekkje akademiske subkulturar utan den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst for å kunne meistre grunnleggjande diskusjonar om kontekst-overskridande normative gyldigheitsspørsmål". (Jeg vil gjerne gjøre en begrepsanalyse av den setningen i en senere blogg, da jeg tviler på om den er gyldig.) En ting er at de fleste kulturtenkerne jeg kjenner leser mer filosofi enn de filosofene jeg kjenner. En annen er at alle mennesker alltid har tre identiteter: Ethvert menneske er en del av menneskeheten. Ethvert menneske er medlem av grupper (kultur, nasjon, nærmiljø, forening, familie). Ethvert menneske er et enkeltindivid. Det siste er viktigst for liberalister av alle slag, særlig de nye. Det første er åpenbart viktigst for Skirbekk, som det vel er også for rettroende kommunister. Disse to er også de mest abstrakte. For å luke bort den midterste måten vi mennesker forholder oss til verden på, måtte Skirbekk luke bort ganske store (også) filosofiske kategorier, som rom og tid, foruten geografi og historie, og det er bare begynnelsen. Men jeg liker lyden av hans begrep om det "kontekstoverskridande", selv om jeg tror Skirbekk er over i religionen der. Men også jeg tror at evnen til abstrakt tenking dessverre har fallert radikalt de siste tiårene.

4. Det er helt sant. Finansierings- og poengordningen ved norske universitet er en nasjonal skam. Skirbekk blir et forbilde.

5. Det er sant, det terapeutiske blikket er et naturlig problem i verdens rikeste land som i tillegg tror de er verdens mest fredselskende og uhjelpende land og som til overmål tror de kan redde verden med norsk filosofipraksis á la Skirbekk.

Som vi ser handler Skirbekks innlegg mindre om viktigheten av debatt om politisk islam enn om nødvendigheten av norsk filosofi. Så spørsmålet Skirbekk burde stilt seg var heller: Hvorfor deltar ikke flere intellektuelle i debatten om filosofi på norsk? Et slikt spørsmål har sikkert mange svar, som kan være irriterende lesning for Gunnar Skirbekk. Om svaret fortsatt skal være norsk filosofi, må jeg nok tenke meg lengre om for å komme opp med et godt spørsmål.