En dedikert sykkelvenn sendte meg følgende mail etter at jeg avslo deltagelse i årets Nordsjøritt med den enkle begrunnelse at jeg ikke ville være utro mot prolapsen min: "Ekte mannfolk sykler norsjørittet i vind og regn. Andre blåse seg opp som bøer. Me vett kim di e! Det som gjelder er å være den sterkeste, sterkere enn brennevin." Det fikk meg til å tenke på den estlandske kunstprofessoren og kunstkritikeren Anders Härm. Han reiser rundt med en underlig forelesnings-forestilling. Forleden skal han ha vært innom BIT Teatergarasjen i Bergen, hvor jeg sist prøvde å stø beina rundt 1996, for en lite edruelig konsert med Lemmys Motorhead. Vel, den gode Härm pleier å holde taler som etter hvert beveger seg i temmelig spesiell retning. Han forsyner seg nemlig grådig av en flaske whisky underveis i talene sine. Fyren eksperimenterer rett og slett med seg selv og kroppen og sjelas forbindelse med det han kaller "tullball, tydelighet og konsentrasjon". Han anfører at på grunn av helsen gjør han aldri forestillingen oftere enn med to måneders mellomrom. Foredraget heter selvsagt “Be drunk, be very, very drunk”. Det kan være at Härm med sitt foredrag er i ferd med å revolusjonere kunstkritikken, som neppe er særlig vanskelig. Enten det eller så slår han bare fast at edruelig kunskritikk rett og slett er helt umulig, og krever store doser whisky. 

Jeg tenkte at jeg skulle plante den ideen hos min misunnelige venn, som allerede gruer seg slik til å sykle de vel 8,3 offroadmila på Høgjæren lørdag den 10. juni, vel vitende om at jeg kan sitte med en pils i en campingstol i en av de bratteste bakkene, eller bare suse bedagelig avgårde på raceren langs Jærasfalten. Det ville vært litt av et eksperiment, for ikke å si prestasjon. En tidobbel Härm. Isbjørn i mørket på skruis blir småting i forhold. Forresten, jeg tror jeg lar det være. Han er troendes til å tenne på ideen. Brennevin er tross alt noe farlig dritt, selv uten at den sippes fra sykkelflasker i fire timer og 8,3 mil på sykkel. I grunnen kan vi vel klare oss godt uten whiskyforedrag også, selv om det kunne vært interessant å studere hvor fort brennevinet faktisk hogger tak i tanke og tale og kroppsspråk. Og om man blir bedre eller dårligere til å kommunisere. Personlig blir jeg alltid bedre. Helt til jeg dagen derpå skjønner at jeg er lurt av ånden i flaska. Men det visste jeg jo på forhånd. Dobbeltagent har jeg alltid vært. Det er til slutt bare en måte å være sterkere enn brennevin, og det er ved å ruse seg på noe annet. Sykkel f.eks. Vin går. Sex og/eller kjærleik. Lek. Kunnskap. Kritisk samtale. Vennlige handlinger. Frisk luft og utsikt. Som den urbane flanøren Baudelaire sa i 1869, beruselse trenger du dag og natt for ikke å bli offer for Tidens forferdelige åk:

Og hvis dere en eller annen gang våkner opp;
på trappen foran et palass, i det grønne gresset ved
dikekanten, eller i et værelse med dyster ensomhet og
kjenner at beruselsen allerede er nedadgående eller
forsvunnet - spør da vinden, bølgen, fuglen, klokken;
spør alt som flykter, skjelver, beveger seg, synger, taler
etter tiden. Og vinden, bølgen, fuglen, uret vil svare dere:
- Tiden er inne for å beruse seg! For ikke å bli tidens
forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans!
Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag.