Den 06. april 2006 va det 100 år siden Alexander Lange Kielland daua. Det betyr gjerna at makteliten i byen springe beinå av seg ner te Stavanger Aftenblad, for å fortella kor møje di savne ein sånn modige og gode forfattar, og at an må i museum eller senter eller helst begge deler. Talane gjekk omtrent sånn den sjette april: "Han tilhørte det vi kaller gullalderen i norsk litteratur og var i sin tid en av de fire store; Lie, Kielland, Bjørnson og Ibsen. I dag er det Ibsen og Kielland som står igjen som de aller største, og i år er det 100 år siden de begge døde." Ein kompis sa: Kor lide di gjørr mens di snakke seg ihjel, han vrei bare på ei tekstlinja fra Stavangerensemblet si plada så hette Ska det ver så ska det ver. Aftenbladet sjøl kogte nesten vekk i aviskål, nå di itte korte tid skreiv at "Kielland-senter kan koga vekk i kål". Ein interpellative Venstre-politikar blei ikkje beroliga av at utredning av Kielland-senter bler ivaretatt av den nye "Handlingsplanen for litteratur og ytringsfrihet", så kommunen udarbeide for tidå. Eg e så heldige at eg skriv an. Planen e ude på høring fram te andre juni. Kontakt kultursjefen eller liga gjerna meg om du har lyst te å les an og kommenter an, eller send ein mail om du bare vil komma med gode råd og forslag te tetag i Kielland eller Roalkvam (va i Berlin i helgå og leste Brechts "En lesende arbeiders spørsmål", så ikkje e någe aent enn et forarbeid te "An far å di") si ånd. Eller kanskje bare med udgangsponkt i diktet nerforbi, av William Carlos Williams, så bodde heila livet i Paterson udforbi New York, og ikkje verken på Ledaal eller Storhaug. Den rause litteraturbyen e målet…


    it is difficult
    to get the news
    from poems
    yet men die miserably
    every day
    for lack
    of what is found
    there