Von Mäusen und Menschen er tittelen på den 4. Berlin-biennalen. Det passer godt også som tittel på et innlegg om vårt Berlin-besøk i helga. Vi er sju svirebrødre fra tidlig gymnastid som en gang i året inntar en europeisk by. Det gikk som det pleier å gå. På nattestid ender en falang i Club Privé eller et annet etablissement med toppløse servitriser og en latvisk madame bak baren, som gjerne har inngang til et badeland hvor man ikke trenger bruke badebukse, og hvor det er de små champagneflaskene man betaler ekstreme summer for, ikke eventuell underlivsvask. Resten av oss sirkulerer gjerne taletrengte rundt mellom byens billigste barer i de hotteste uteområdene, slik som Häckische Höfe i Berlin. På dagtid er det gjerne likedan. Noen drar til Sachsenhausen, konsentrasjonsleiren som er omgjort til Gedänkstätte (tankested/stillested), mens andre prøvesitter opptil flere av småbarene i 6. etasje på Kaufhaus des Westens, hvor ferskvaretilbudet er revolusjonerende og samstemt med muligheten for umiddelbar nytelse av råvarene sammen med vin og champagne.

Midt i mellom der spaserte noen av oss Auguststrasse ned på jakt etter den zeitgenössiche kunstens mus og menn, bortgjemt inne i private leiligheter, en jødisk pikeskole, på en kirkegård, i en gammel poststall, som levende kysseperformance midt i en tysk ballsal/speilsal, osv. Nathalie Djurbergs animasjon oppsummerer ikke utstillingen, men heller vår Berlin-tur, når den var ett av få verk som brukte humor. Videoen heter: Tiger licking girl’s butt, og handler stort sett om akkurat det, mens det av og til kommer opp en tekstplakat, hvor det står: "Why do I have this urge to do these things over and over again?".

Søndagen gikk naturlig nok med til å se etter den pukkelryggede dvergen som Walter Benjamin beskriver i sin Barndom i Berlin, hvor han sier: "Først i dag vet jeg hva han het. Mor avslørte det for meg. "En hilsen fra herr Klossete", sa hun hver gang jeg hadde ødelagt noe eller ramlet over ende. Og nå forstår jeg hva hun snakket om. Hun snakket om den pukkelryggete dvergen som hadde sett på meg." Palast der Zweifel var borte, Lars Rambergs omdiskuterte installasjon på Palast der Republik som snart var ferdigrevet, det også, kunne vi se. Men de grønne og røde "Ampelmännchen" pryder igjen trafikklysene i Berlin, som en del av det berlinerne selv kaller ostalgien, behovet for å gjeninnsette noen spor av det gamle, etter at nesten alt det østtyske ble radert bort etter 1989. Det er viktig at vi forestiller oss at noen ser oss. Slik det er viktig at vi gjør ting sammen av og til. Berlin er like mye metafysikk som det kan være en svært så fysisk opplevelse. En tenkemåte mer enn en bokstabel.