reilstad kom

Gunnar Skirbekk ble Norgesberømt filosof i ung alder med ei bok om nihilisme, altså verdensfornekting av ymse slag, populær værenssyssel allerede fra Platon av. Siden har Skirbekk vært opptatt av å finne ut hvor mange spørsmål som har "filosofi" som rett svar. Som en av filosofiens barnestjerner med emne til filosofkonge etter Skjervheim har Skirbekk alltid vært opptatt av sitt eget laugs status og redd for nedskrivinger av filosofiens samlede verdi. Skirbekk har luktet seg fram til mange former for filosofifornekting de siste tiårene, med både god og dårlig boquet. Det er et aktverdig livsvalg. Nå har han funnet enda et spørsmål som passer til svaret, det høyaktuelle: Hvorfor deltar ikke flere norske intellektuelle i debatten om politisk islam? Med undertittel: Politisk islam slipper alt for lett unna her til lands. Jeg følger ikke nøye med, men har registrert pater Arnfinn Harams svar i siste nummer av Dag og Tid, hvor pateren snur på flisa, mener Skirbekk blander de islamske kortene (terrorisme, religion, stat, kirke, troende, fundamentalist, osv.) og gjeninnsetter de samme absolutte verdiene i typisk vitenskapsliturgisk form som antagelig maner frem det ny-religiøse mennesket, fra det som en gang ble kalt opplysningens dialektikk. For pateren blir Skirbekk blind på det ene øyet, når Haram mener at det nettopp er fra det religiøse at "den norske homogeniteten" blir utfordret, ikke omvendt at den norske pluraliteten blir utfordret av det religiøse. Den er selvsagt tynn.

Om en måned, den 24. juni 2006 har reilstad kom levd i ett år. Det holder. Det blir sommerpause fra samme dag, før bloggen fra og med høsten starter opp som In the Neighbourhood, en blogg som skal følge Savanger2008-prosjektet Neighbourhood Secrets i to år fremover. Bloggen blir en del av prosjektformidlingen underveis, og vil sammen med mange andre innsatspunkt danne arbeidsgrunnlaget for en dokumentasjon om prosjektet. Viktigere er det at jeg og min gode partner Jörgen Svensson har planer om å lage et eller flere pedagogiske verk om "bruken av kunst og kultur i dagens verden", med Neighbourhood Secrets og Stavanger2008 som prosessuelt eksempelgrunnlag. Bokverk og filmdokument er planlagt, som kan belyse verdien og skadevirkningene, motivet og etterbruken, i en pedagogisk form som skal nå lenger enn den kunstinterne diskursen og den akademiske kategoriseringen. Vi arbeider fortsatt med finansieringen av dette :-), og ønsker gode innspill til realisering velkommen. Når jeg om en måned sitter i Biarritz på vei hjem fra en rundreise i Pays Basque, er det passende nok på samme sted som bloggingen startet opp i fjor. Da skulle jeg tråkke Baskerland rundt med sykkelvenner, med okseløp i Pamplona som turens høyst bevegelige endestasjon. In the Neighbourhood skal på sin Internett-side kun være en reflekterende dagbok for Nabolagshemmeligheter, og ingenting annet. Med Stavanger-regionen som eneste fysiske arena. Med samtidskunst og kultur- og byutvikling som mental arena.

En dedikert sykkelvenn sendte meg følgende mail etter at jeg avslo deltagelse i årets Nordsjøritt med den enkle begrunnelse at jeg ikke ville være utro mot prolapsen min: "Ekte mannfolk sykler norsjørittet i vind og regn. Andre blåse seg opp som bøer. Me vett kim di e! Det som gjelder er å være den sterkeste, sterkere enn brennevin." Det fikk meg til å tenke på den estlandske kunstprofessoren og kunstkritikeren Anders Härm. Han reiser rundt med en underlig forelesnings-forestilling. Forleden skal han ha vært innom BIT Teatergarasjen i Bergen, hvor jeg sist prøvde å stø beina rundt 1996, for en lite edruelig konsert med Lemmys Motorhead. Vel, den gode Härm pleier å holde taler som etter hvert beveger seg i temmelig spesiell retning. Han forsyner seg nemlig grådig av en flaske whisky underveis i talene sine. Fyren eksperimenterer rett og slett med seg selv og kroppen og sjelas forbindelse med det han kaller "tullball, tydelighet og konsentrasjon". Han anfører at på grunn av helsen gjør han aldri forestillingen oftere enn med to måneders mellomrom. Foredraget heter selvsagt “Be drunk, be very, very drunk”. Det kan være at Härm med sitt foredrag er i ferd med å revolusjonere kunstkritikken, som neppe er særlig vanskelig. Enten det eller så slår han bare fast at edruelig kunskritikk rett og slett er helt umulig, og krever store doser whisky. 

Den 06. april 2006 va det 100 år siden Alexander Lange Kielland daua. Det betyr gjerna at makteliten i byen springe beinå av seg ner te Stavanger Aftenblad, for å fortella kor møje di savne ein sånn modige og gode forfattar, og at an må i museum eller senter eller helst begge deler. Talane gjekk omtrent sånn den sjette april: "Han tilhørte det vi kaller gullalderen i norsk litteratur og var i sin tid en av de fire store; Lie, Kielland, Bjørnson og Ibsen. I dag er det Ibsen og Kielland som står igjen som de aller største, og i år er det 100 år siden de begge døde." Ein kompis sa: Kor lide di gjørr mens di snakke seg ihjel, han vrei bare på ei tekstlinja fra Stavangerensemblet si plada så hette Ska det ver så ska det ver. Aftenbladet sjøl kogte nesten vekk i aviskål, nå di itte korte tid skreiv at "Kielland-senter kan koga vekk i kål". Ein interpellative Venstre-politikar blei ikkje beroliga av at utredning av Kielland-senter bler ivaretatt av den nye "Handlingsplanen for litteratur og ytringsfrihet", så kommunen udarbeide for tidå. Eg e så heldige at eg skriv an. Planen e ude på høring fram te andre juni. Kontakt kultursjefen eller liga gjerna meg om du har lyst te å les an og kommenter an, eller send ein mail om du bare vil komma med gode råd og forslag te tetag i Kielland eller Roalkvam (va i Berlin i helgå og leste Brechts "En lesende arbeiders spørsmål", så ikkje e någe aent enn et forarbeid te "An far å di") si ånd. Eller kanskje bare med udgangsponkt i diktet nerforbi, av William Carlos Williams, så bodde heila livet i Paterson udforbi New York, og ikkje verken på Ledaal eller Storhaug. Den rause litteraturbyen e målet…

Utbrent og avidealisert kunstner i Stavanger-regionen? Lyst til å kunne leve av alt det bra du foretar deg, uten å være avhengig av tilskudd fra Stavanger2008? Nyutdannet med hunger etter både lønn og opplevelser? FRAM k er et bedriftsutviklingsprogram for kulturbaserte virksomheter som startet opp i fjor. Målgruppa er: Utøvende kunstnere/kreative virksomheter eller leverandører til kunstnere/kreative virksomheter som disse kan være avhengig av for å kunne nå sine målsettinger. Virksomhetene bør ha nasjonale eller internasjonale ambisjoner, står det i invitasjonen. Programmet går over 12 måneder, det er 4 samlinger med alle deltagerne, i tillegg får de 40 timer individuell veiledning. Egenandelen er 7000 spenn. Interesserte bør ta kontakt med Svein Dybdahl i Synergia på dybdahl@synergia.no. Om det ikke alt er for sent, og du har konvertert til bygningsbransjen eller infoavdelingen i et oljeselskap. Eller FRAM k er kommet i gang uten deg, fordi du for det meste holder deg inne. Et siste alternativ kan i så fall være Trond Hugo Haugens Stavanger2018, som er våknet til liv igjen, bl.a. med en samtale med  William Hazell, om Bergen2000, hvor han kommer inn på hvordan kulturbyår på sitt beste kan skape et nytt publikum gjennom produksjon og markedsføring på mottagerens premisser - og ikke på kunstlivets. 2018 vil frem mot sommeren komme med en "egen oversikt over hvem som egentlig tør i kulturbyen og ha flere friske utspark fra folk som tør". Du inviteres selv til å komme med forslag eller kommentarer til 2018s fokusområder eller virkemidler du mener må settes inn for å utvikle kulturbyen videre frem mot 2018. Send en epost til forslag@stavanger2018.no.

Von Mäusen und Menschen er tittelen på den 4. Berlin-biennalen. Det passer godt også som tittel på et innlegg om vårt Berlin-besøk i helga. Vi er sju svirebrødre fra tidlig gymnastid som en gang i året inntar en europeisk by. Det gikk som det pleier å gå. På nattestid ender en falang i Club Privé eller et annet etablissement med toppløse servitriser og en latvisk madame bak baren, som gjerne har inngang til et badeland hvor man ikke trenger bruke badebukse, og hvor det er de små champagneflaskene man betaler ekstreme summer for, ikke eventuell underlivsvask. Resten av oss sirkulerer gjerne taletrengte rundt mellom byens billigste barer i de hotteste uteområdene, slik som Häckische Höfe i Berlin. På dagtid er det gjerne likedan. Noen drar til Sachsenhausen, konsentrasjonsleiren som er omgjort til Gedänkstätte (tankested/stillested), mens andre prøvesitter opptil flere av småbarene i 6. etasje på Kaufhaus des Westens, hvor ferskvaretilbudet er revolusjonerende og samstemt med muligheten for umiddelbar nytelse av råvarene sammen med vin og champagne.

Årsdagen for Den Politiske Løgn var den 20. mars, 3. årsdagen for innmarsjen i Irak, den første store oljekrigen på veien mot Mad Max’ komme. Dagen ble minnet bl.a. med en verdensomfattende opplesning av Elliot Weinbergers ”Hva jeg hørte om Irak”. Weinbergers tekst er en collage av amerikanske regjeringsmedlemmers og deres forbundsfellers utsagn før og etter krigsutbruddet, og er ellers basert på uttalelser fra pårørende av de amerikanske stridskrefter og den irakiske befolkning. Teksten gir et riss av Irak-krigens historie fra 1992 til 2005. Den ble først publisert i ”London Review of Books”. Det er Peter Weiss–Stiftelsen for Kunst og Politikk i Berlin som oppfordrer til årlig minnedag og Weinberger-lesning. Målet er å underkaste den politiske løgnen kritikk i alle slags former - politisk, vitenskapelig, kunstnerisk, i tegneserieformat, som samtale, osv. Peter Weiss skrev i sin tid den berømte trilogien om Motstandens estetikk. The Aesthetics of Resistance er også tittelen på Alfredo Jaars siste utgivelse, et prosjekt til minne om Gramsci. Jaar kommer til Stavanger i slutten av september, for å være med i kunstprosjektet Nabolagshemmeligheter. Nylig stilte han ut i Pergamon-museet i Berlin.

Selvangivelse er til å digge. Men få legger sjela i angivelsen lengre, utenom de (oss) som bruker mye tid på å unnlate å betale skatt som kan komme andre til gode. Selvangivelse har et klart religiøst opphav. Du skal angi deg selv som du er, blir en introvert versjon av nestekjærlighetsbudet og det moralske imperativ. Mest av alt er det en moderne versjon av det katolske skriftemålet, hvor man bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, botens eller forsoningens sakrament. I stedet for botens sakrament må vi moderne mennesker betale skatt. I motsetning til katolikkene som etterstreber syndsforlatelsen og dens forsoning, hater vi så intenst å betale skatt til fellesskapet at vi gjør alt for ikke å forsone oss med det. Intet mindre enn sannheten om deg selv etterspørres over selvangivelsen, men bare som Homo Economicus. Likevel, akkurat det skattemessige er noe av det politisk viktigste ved vår økonomiske formasjon, når det angir Homo Economicus’ forhold til fellesskapet og de andre, til seg selv som Homo Politicus. Selv om ligningsvesenet ellers driter i om du er konemishandler eller spekulativ lånehai, bare du betaler skatt. Det var vel Jesus som skreik ut på markedsplassen at de som tok renter gikk rett til helvete. Jeg tror en del muslimske samfunn fortsatt har intakt en slik tenkning. Jeg er i grunnen nysgjerrig på hva slags type selvangivelse de har andre steder i verden… Som det står i et dikt: "Han har et skrin fullt av regninger og kvitteringer. Han / skriver gode selvangivelser." John Fredriksen binder vi fast neste gang han kommer til Norge, og ofrer ham til gudene, slik de gjorde med oksen i Apocalypse Now.

For et par uker siden skrev jeg et lengre innlegg i Morgenbladet, med tittel fritt etter Coppola: "Kulturkommisjon nå!". Det var som tittelen tilsier stort anlagt på vegne av den pågående kulturdebatten og passe frekt i forhold til kunstinstitusjonen og ikke minst enkelte av Oslos kulturaviser. Først fikk KK-redaktør Braanen pusteproblemer. Uka etter skrev AvdH, altså MB-redaktør Alf van der Hagen, en leder som avslørte at heller ikke han helt hadde fått med seg mitt poeng. Jeg har en sterk mistanke om at det kan gjelde flere. Derfor en liten presisering.