Jeg brukte forrige helg til å lese meg opp på første fase av den allerede oppbrukte Oslo-debatten om norsk kulturpolitikk som jeg oppdaget hadde rast gjennom Oslo-avisene. Noen deltagere: Debattskaper Knut Olav Åmås, de kulturliberale Venstre-politikerne Dørum & Skei Grande, kulturløfteminister Trond Giske, den seriøse forfatteren Linn Ullmann, Frp-talsmann og folkeidealist Ulf Erik Knudsen, passe akademisk nedlatende kultursosiolog Dag Solhjell… før jeg ikke orket mer. I stedet har jeg laget en lang artikkel om behovet for en norsk kulturkommisjon, som bør synkroniseres med arbeidet med den europeiske kulturhovedstaden i 2008. Anse det som mitt lille bidrag til påskelektyren i år (God påske!):

Kulturdebattens gordiske knute
Hva er det som gjør at debatter i kulturfeltet i Norge, ennå i 2006, stort sett ender opp med en belærende oppsummering fra en kultursosiolog, hvor kunstnerens smale høykultur settes opp i mot den folkelige lavkulturens mangfold? Når skal vi komme oss videre fra denne hundreår lange idiotarven, så godt vedlikeholdt av alle deltagerne i den norske kulturdebatten?
    ”Kunst og kultur” kan best forstås som et oxymoron, en forbindelse av begreper som logisk utelukker hverandre eller i hvert fall motsier hverandre. Slik det per i dag leveres som en og samme størrelse både til det opplyste norske folk og de innforståtte kultureliter, vil alle debatter til slutt stagnere til det samme lavmålet av felles manglende forståelse, hvor kunstens utenforskap settes opp i mot kulturens identitetsbehov som en gordisk knute.
    Skille mellom kunst og kultur er like nødvendig for det norske folk som skille mellom stat og kirke er for nasjonen Norge. Vi kan ikke leve med en teokratisk samfunnsformasjon slik verden ser ut i dag, om det enn er mest i navnet at staten er kirkelig protestantisk. Vi kan ikke leve med en kulturoffentlighet heller, hvis irrasjonelle debattbasis kun sikrer oss et større gap mellom tidens flerkulturelle krav og vår egen evne til tenkning om og med kunst.
    Først når vi har lært oss selv som kollektivt språkfellesskap noe om forskjellene mellom kunst og kultur kan vi begynne den møysommelige jobben med å finne ut hvordan kunsten kan komme til kulturen på en måte som ikke slår i hjel kunstens egenverdi eller ødelegger den demokratibyggende dimensjonen i den pågående overgangen til et flerkulturelt norsk samfunn. For det motsatte – å ture frem med ”kunst og kultur”-debatter – vil sannsynligvis være alvorlige greier: Klassesamfunn og krig. Tingliggjøring og instrumentalisering. Forvitring og avdannelse. Lost opportunities.

Kulturens kunst og samtidskunsten
For ikke å skli på begrepsholka allerede her: Med kunst menes samtidskunst og ikke den historiske kunsten som allerede har klart å bli en del av kulturen og identiteten vår, som f.eks. verk av Hertervig og Munch, Wergeland og Øverland, Grieg og Prøysen. Kulturarven skal man ha formidlende holdning til og legge til rette for dannelse med, i skoleverk, bibliotek og museer. Men Hertervig er i dag kunst mer som kultur. Han tilfredsstiller vårt identitetsbehov mer enn han gis oss utenforskap. Selv om mange inspireres av hans verk til å lage samtidskunst, om det nå er fotografier, romaner, installasjoner, rockelåter eller essay. Det viktige med Munchs Skrik er at det er laget, avbildet og formidlet, ikke at det finnes et stjålet lerretobjekt med samme tittel og med en latterlig markedsverdi uten aura.
    Så hva er samtidskunst? Det er den kunsten som lages i og med og om samtiden. Jeg kunne stoppet der, men velger å utdype litt, før andre eventuelt overtar. Jeg vil rett og slett introdusere et lenge uglesett begrep, særlig fra kunstnerhold, som jeg mener er sentralt også for å forstå samtidskunsten: Nytte. Samtidskunstens funksjon og mulige nytte er å utforske med kunstneriske og/eller estetiske virkemidler både kjernen og randsonen av den virkeligheten og samfunnspraksisen – altså kulturen – som konstrueres fra makthold, om det nå er politikere, akademikere, forskere, legemiddelindustri, andre multinasjonale selskap, kommunikasjonsbyråer eller bare mediene selv som står for virkelighetsproduksjonen. Kunstens nytte er dens utenforskap.
    Samtidskunsten må og skal være ustabil på denne nødvendige måten, for å kunne spille en større rolle utover det å være et estetisk objekt med stor eller liten markedsverdi for et fåtall synsere med idealistisk utdannelse i hermeneutiske disipliner, og med dertil egnet kunstdiskurs eller lukket stammespråk. Når samfunnets og kulturens former og formasjoner endres i og med ny teknologi eller ideologi, må kunsten behandle disse på fri og uavhengig måte i nye adekvate former og sjangere.
    La oss ta f.eks. den visuelle kunsten. Den er i dag neppe viktig først og fremst som objekt, slik den var det under den borgerlige kapitalismen. Det er som tenkning, handling og aktivitet, deltagelse, undersøkelse, kritikk, samtale, synsmåter og idéformer, fortelling og forskning at kunsten er viktig per i dag. Den kunsten du stort sett møter innenfor museenes vegger er kultur, gammelt ærverdig håndverk, eller kitsch som Nerdrum ville kalt det, selv om han mener at det bare er spesielt gammel malerkunst som ligner på hans egen som virkelig er kitsch. Virke gir gjerne virkelighet.

Den nye avantgarden
De konservative nasjonale kunstinstitusjonene er ypperlige steder for å tilegne seg historisk dannelse og fundere over norsk stammeidentitet eller studere resultatene av menneskenes uttrykksbehov, men det må ikke forveksles med kunst slik vi må bruke begrepet, som samtidskunst. Av dette skjønner vi: Den visuelle kunsten i dag foregår knapt i museene eller galleriene. Så hvor?
    Den visuelle samtidskunsten er av tidsmessige grunner relasjonell og/eller teknologiorientert, når den studerer og destabiliserer vår egen tids ideologi og teknologi. Den har derfor først og fremst et utvidet kollektivt rom og den kulturelle offentligheten som sin arena. I den visuelle samtidskunsten kan vi snakke om, slik f.eks. kunstteoretikeren Anne Britt Gran har vært inne på, en tredje avantgarde, etter den dadasurrealistiske på 1920-30-tallet (Europa) og den popkonseptuelle (USA) på 1950-60-tallet. Vi kan kalle dagens avantgarde for interaktiv (eller nettverksrelasjonell), og den er verken spesifikt europeisk eller amerikansk, men kommer like gjerne fra afrikanere, asiater eller sydamerikanere (som riktig nok ofte er utdannet ved vestlige kunstakademi), og den har allerede vart i minst 10 år der ute i verden. I tråd med avantgardenes syklus er vi altså allerede inne i dens siste tiår som meningsdannende. Her gjelder det å følge med. Særlig for en konservativ rarietet som Norge.
    Det var Nicolas Bourriaud som begrepsgjorde deler av samtidskunsten utover 1990-tallet, i sin bok Relasjonell estetikk (1998). Han er i dag direktør ved Palais de Tokyo i Paris sammen med Jerome Sans. På samme tidspunkt som Bourriaud skrev sin bok, kom filosofen Pierre Bourdieu med følgende innlysende betraktning: ”Det som finnes i den sosiale verden, det er relasjoner”. Den historiske sammenhengen for utsagnet var hans kritikk av den såkalt postmoderne tilstandens estetisering (henimot fornekting) av den sosiale virkeligheten. En innsikt som gjerne ble forvaltet av kunstneren, arkitekten, den intellektuelle, som han mente nå gikk hånd i hånd med nyliberalismens apostler. De som postulerte avpolitisering av såvel individ som samfunn, for å sikre at samfunn kun ble forstått som bedriftsøkonomiske størrelser.  

Den gamle exorsismen
Men hva skjer i Norge? Jo, det vanlige. Man løper i venneflokk og overdriver alt hinsides enhver fornuft. I kjølvannet av Sune Nordgrens første ledergrep med det nye Nasjonalmuseet for Kunst, oppstod det i Norge en tsunami av mishag overfor et minstemål av endringer som ble gjort i og med de gjeldende museene i nyordningen. Det er viktig å se at denne tsunamien hadde flere små jordskjelv med mange små episenter som sin beveggrunn. Ser vi bort i fra fordeler og ulemper ved det institusjonelle forsøket, er det i ettertid lett å se at det viktigste er av ideologisk art. Plutselig møttes de ennå gjenlevende ekte konservative Høyrefolk med stadiggamle AKP-ere og kampklare attackere fra livsnytersosialismen i en politisk vekkelse. Plutselig løp Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladets hundretalls kulturjournalister i felles ærend for den gamle Nasjonen og Kunsten.
    Som så ofte er når man våkner opp i for store senger, ender man med å ta mannen i stedet for ballen. Nyliberalismens ansikt var ikke lenger bare å se på børsen, i fjernsynsruta eller ute på byen i Oslo en fredag, sterkest lyste den opp innefra kunsten og filosofien. Nå oppdaget også vi nordbaggar at kunstneren var blitt til en ubevisst smittebærer av nyliberalismens jappevirus. Som dens onde gudfar og postmodernismens budbringer i Norge passet den svenske kunstbyråkraten Sune Nordgren perfekt inn i hovedrollen. Han ble kroppsliggjøringen av Postmodernismen, som skulle jages ut av nasjonen. Selv de beste av våre kulturaviser drømte seg i samstemt flokk tilbake til krigen og nasjonen. Edvard Munch, runget det i Oslos gater. Edvard, Edvard, Edvard. Hadde Christian Krogh vært der hadde han ledd seg i hjel. Ibsen hadde reist tilbake til Italia igjen. Munch hadde blitt innlagt eller tatt selvmord. Samtidskunstnerne holdt som vanlig kjeft om noe de ikke hadde forutsetning for å skjønne.
    Nordgrens synd var bare litt svensk mot: Han ville la kunsten komme til den kulturen han forvaltet. Han regnet antagelig med at vi var en rik og oppegående kulturnasjon med spesielt gode forutsetninger for kosmopolittisk utsyn og postkolonial oversikt. At vi hadde gjennomtenkte begrep om kunst og kultur. Men han ble møtt av en nystriglet garde av etniske nordmenn som stod parat med sine gamle akademiske begrepsvåpen. Ikke kødd med den norske identiteten min! Munch er større enn Krogh og Krogh er større enn alle nålevende kunstnere. Den nye kunsten er nyliberalt vås. Hvor er rammene? Hvor er det blitt av den borgerlige kapitalismen. Driv ut demonen!

Separasjon og fornuftsekteskap
Slik sett blir kulturminister Trond Giske nesten et håp. Om han aldri så mye er glad i sine kjendisvenner og medias søkelys, så synes han å ha to tanker i hodet samtidig. Han virker opptatt av å la kunsten komme til kulturen – og omvendt: å la kulturen komme til kunsten. Det er jo det handler om. Men for at det skal kunne skje her til lands må først kunst og kultur separeres – separasjon betyr at to som er gift med hverandre tar en tenkepause i samlivet – slik at vi kan se at kunsten og kulturen har forskjellige oppgaver, men hører sammen. Målet er ikke skilsmisse, som etter ekteskapslovgivningen først kan innvilges etter ett års tenkepause, men et bedre og gjennomtenkt samliv. En tosomhet som tar hensyn til hver parts funksjon og nytte, mer enn å være retningsløst innfiltret i en ”kunst og kultur-debatt”, som stort sett ender opp med politikernes og byutviklernes snevre instrumentelle merkevarebygging, og kun det. McGuggenheim og McHappy-integrering, kall det ka du vil.
    Vi bør skjønne nå, at det flerkulturelle samfunnet og kulturelt mangfold uansett skjer i en global verden basert på fri flyt av det meste, og at gevinsten ved gjennomtenkte investeringer til å realisere det flerkulturelle samfunnet, er siviliserte goder som demokrati, fred, styrket kollektiv identitet, evne til større fellesskap enn stammens og nasjonens, global kompetanseoverføring og allmenn livsglede. Det tolerante samfunn er selvsagt et enormt gode i seg selv, for oss som bor her, lyserøde som blåmussede. Men det skal heller ikke glemmes at i vår tid søker både arbeidskraft og turistkraft seg først og fremst til de stedene som kan skilte med kulturelt mangfold og toleranse. Det bør være barnelærdom i dag.
    Så må vi begynne å ta på alvor kunstens funksjon og nytte uten å bli instrumentelle på kulturens eller maktens vegne. Kunstens utenforskap gir oss først og fremst andre lesebriller til verden og virkeligheten. Akkurat som du gjerne lever deg inn i dine venners virkelighet, tilbyr enhver god bok en helt annen kropp og identitet å prøve ut øynene til. Ethvert godt kunstverk flytter deg til et ståsted eller gir deg en holdning du ikke har fra før. Kunstens kvalitet avhenger ikke om dette ståstedets posisjon er innvandreren eller turistens, Gud eller Satans. Det kan være like viktig å forestille seg begge deler. Kunsten er en av våre få forsikringer mot vanetenkning og kulturelle fordommer, hvis spesifikke funksjon er å brytes mot disse. For at vi ikke skal forgå i innavl. For at begrep som innovasjon skal ha andre komponenter enn bare økonomisk nytte.
    Den virkelig relasjonelle kunsten, en åpenbar datter av postmodernismen, er i motsetning til hva Oslos postmodernisme-exorsister tror, nettopp en kunst som ikke anerkjenner skillet mellom kunst og politikk, kunst og moral, kunst og økonomi, kunst og samfunn – eller kunstverket og tilskueren. Men den relativiserer ikke verden. Og den instrumentaliserer ikke kunsten. Det er sagt: Politisk kunst er alltid dårlig, god kunst er alltid politisk. Det vil si: den gode kunsten kommer til polis, til byen og kulturen. Den dårlige kunsten kommer sjelden lenger enn til kunsten selv.

Europeisk kulturhovedstad som springbrett - fort
I Stavanger står 23 innvandrere i jern og ruster rundt omkring i byen, i stedet for svære jungeldyr slik som i Tigerstaden. De vitner om en by som ønsker å la kunsten komme til byen og kulturen, men med et flerkulturelt budskap og vilje til kritisk refleksjon og debatt om oss selv og den lokale kulturen vår. En dag vil hele Stavanger skjønne at jernmennene var et langt steg både i byens flerkulturelle og flerkunstneriske utvikling. Jernmennene bidro på sin måte også til at Stavanger av EU er utpekt til Europeisk kulturhovedstad i 2008, når de ble et emblem for søknadens og kulturhovedstadens motto om Open Port. Altså ikke Safe Port, som Lisboa hadde som motto for sin verdensutstilling i 1998.
    Selv arbeider jeg for tiden med et av hovedprosjektene til kulturhovedstadsåret, et kunstprosjekt som utprøver helt andre grep for å la kunsten komme til kulturen, først gjennom å la folk selv få bestemme hvor kunstnerne skal arbeide, så ved at kunstnerne, valgt ut fra forskjellige deler av verden, må bruke to år i dialog med byen før de får ta i bruk byrommet, i noe vi har kalt Nabolagshemmeligheter. Andre prosjekt så langt under Stavanger2008 med potensiale til å nybehandle forholdet mellom kunstens utenforskap og kulturens identitetsbehov er: Gjestfrihetens kunster, Ungdom og migrasjon, Eventyr i landskap, osv.
    Det er regjeringen, altså Norge, som har søkt om at Stavanger skal bli europeisk kulturhovedstad i 2008. Den kulturdebatten som nå har rast kan brukes som springbrett til noe fornuftig. Gjør prosessen med Stavanger2008 til et nasjonalt anliggende, slik den vitterlig er. Begynn der Solhjell så viktigper slutter sitt debattinnlegg. Vi må levere det paradoksale begrepet ”kunst og kultur” inn til begrepstømming.
    Det handler om, for Giske, å bruke anledningen mens han er i statsrådsposisjon, før Jensen og hennes debattalsmann Knudsen fra Frp kommer og kverker tidens muligheter. For Frp vil ikke bare oppheve kulturpolitikkens spilleregler, de vil rulle inn hele banen. Hos dem er det bare individet som har egenverdi. Kunst har ikke egenverdi, det er tabu. Kultur er noe norsk man eventuelt betaler stykkpris for, uansett noe man lærer av seg selv og/eller Se & Hør. Det er antagelig godt Knudsen ikke er skolepolitiker, tenker jeg. 
    Er det noe Tiden ikke etterspør er det Frp-politikk. Det fattige norske Folket ser riktig nok ut til å gi faen i Tiden bare det kommer mer penger inn til hver i sær. Men kultur finnes bare gjennom større fellesskap. Det er kunsten som eventuelt er på individets side. Folkelig kulturliv betyr i Siv Jensens munn bare mindre kultur til en lavere pris: ”Slik blir det mulig å nå flere med mer kultur”, som hun følger opp sin Frp-logiske tankerekke i et DB-innlegg. En setning som sammen med resten av innlegget er komplett uforståelig. Om man da ikke er flasket opp med et tomt kulturbegrep uten retning og mening, form eller innhold, men anvendbart til å forklare at jorda er flat og Norge for nordmenn.

Kulturkommisjon nå!
Vi kan lære av Danmark. I stedet for å bruke ressurser på å innstifte en ny norsk ”kunst- og kulturkanon” – slik mange Frp-vennlige gjerne ser etter danskenes suksess med å renasjonalisere kunsten og undergrave arbeidet med et flerkulturelt Danmark – bør Giske bruke anledningen med europeisk kulturhovedstad til å initiere en storstilt offentlig separasjon av kunst og kultur som vi aldri før har sett i landet. Arenaen bør være den norske primæroffentligheten og et gjennomtenkt utvalg av våre formidlingsinstitusjoner på alle plan i samfunnet.
    Det bør være en aktiv kommisjon eller et arbeidende programråd med erkjent tema og uttalt retning som nedsettes, og som arbeider programmessig i sync med den europeiske kulturhovedstaden. Formål: Et erkjent fornuftsekteskap mellom kunstens utenforskap og kulturens identitetsbehov. Motiv: Unngå klassesamfunn og krig, tingliggjøring og instrumentalisering. forvitring og avdannelse. Bruke anledningen.
    I stedet for bare å snakke om kultur og næring og tenke instrumentelt om kulturens økonomiske utvinningspotensiale, slik politikere og deres næringsrådgivere med Richard Floridas The Rise of the Creative Class under hodeputa gjerne nøyer seg med i dag, bør Giske se at et nasjonalt program for kulturforståelse og kunsttenking initiert gjennom kulturhovedstaden ville gi nasjonal nytte og lokal kraft, i tillegg til at Stavanger2008 ville få den europeiske dimensjonen som mange av Europas kulturhovedsteder tidligere har manglet, gjennom et uventet og vågalt program med stor internasjonal interesse.
    En ressurssterk kulturkommisjon lenket opp mot et EU-program, med ambisjoner på vegne av alle verdens nasjoner i en global folkevandringstid med globalisert informasjonsstrøm, det ville gitt omdømme det. Har du slikt mot, kulturminister?