reilstad kom

Jeg var i Oslo i helgen, hos gode venner og gjestfri slekt. Holmenkollen på søndag hadde blå himmel og sol, snøkledde tribuner, pølser i termos og god stemning selv med polsk seier i hoppbakken. 35.000 glade og samstemte mennesker blir til varm lyd for kalde ører. Fikk også med meg utstillingen på Nobels fredssenter på gamle Vestbanen, av Robert Capas fotografier fra kriger og konflikter. Ikke minst hans bilder fra den spanske borgerkrigen, 1936-1939. Der forstod jeg plutselig hvorfor så mange mennesker fra hele verden reiste for å kjempe mot Franco. Nordahl Grieg, Ernest Hemingway, Robert Capa, Lise Lindbæk og mange flere - de kjente stanken av Europa. Eimen av fascisme etter mange magre år i kjølvannet av den tids finanskapitalismes fall i 1929, den må ha vært overalt. Den spanske borgerkrigen var større enn den regionale krigen, det var en kamp om fremtiden, hvor mange visste at det ville kunne gå til helvete overalt om de spanske republikanerne tapte krigen. Og til helvete gikk det. Capas "Fallende soldat" over, kan i ettertid ses på som Europas fall. De himmelvendte blikkene på menneskene i Bilbao sentrum er Europas blikk mot fremtiden. Sirenene som ljomet hele dagen, under opp til 20 daglige flyraid, var kalde påminninger om at krigsverden med bombeflyene hadde tatt en ny omdreining i ondskap. Hvert sirenestøt varslet fascisme.

Forleden besøkte jeg Dusavikveien 216. Kirkens Bymisjon driver der Rogaland A-senter. I 1995 ble det anerkjent som ett av sju nasjonale kompetansesenter for rusrelatert problematikk. A’en står for avrusing. Jeg fulgte med en nær kjenning, som hadde funnet ut at avrusing var en god idé, og at å oppsøke A-senteret var en ypperlig måte å tinglyse det på. Jeg datt ned i en blåmusset ventestol mens tinglysingen pågikk. Min vante tro utforsket jeg straks litteraturen i rommet, som kun bestod av Kvinner & Klær. Enten så var det bare kvinner ansatt på senteret eller så var de avrusingsivrige kun av feminint genmateriale, eller begge deler. Jeg følte meg ikke videre velkommen, og bestemte at jeg under ingen omstendighet skulle hinte frempå om egne alkoholvaner. Jeg husket med gru et legekontor i Bergen i 1996, hvor jeg svarte dønn ærlig på lette spørsmål om mine enkle drikkevaner, og hvor legen etterpå brukte et kvarter på kraftig moralsk refleksjon sånn ut i luften, over alkoholens mange skadelige bivirkninger.

Frihet er først og fremst gitt av god helse. Frihet kan altså ikke styres gjennom gode valg, i hvert fall bare delvis. Livets lodd kan være sykdom og ulykke like godt som rikdom og lykke. Sist helg var jeg i godt lag med min eldste sønn, som for tiden prøver ut gardens klær. Etter mye god vin kom vi inn på studieplaner og yrkesvalg. Jeg anbefalte at han søkte seg inn på universitet eller annen skole til høsten, slik at han om mulig kunne slippe de siste månedene av militærtjenesten. Men han er blank på hva han vil. Jeg sa at blank betyr at immatrikulering ved universitet er det beste, for der er det flest fagretninger å gå i, samtidig som det er mulig å endre både læringskurs og interesseområde ganske kvikt underveis. Før har jeg alltid sagt at det viktigste er å følge interessene sine, der er alltid det beste av deg selv tilstede, og du står i dem nærmest til å kunne produsere noe fornuftig både ut av deg selv og det samfunnet du deltar i. Livet er kort, samfunnet er mangfoldig, jorda er rund og universet uendelig. Jeg har imidlertid nå i ettertid tenkt at jeg er den siste som bør gi gode råd. Min egen litteraturvitenskap er stadig trukket frem som det ypperste valg om målet er arbeidsledighet. Retningsløs blogging topper likevel en så pass fokusert syssel som litteraturstudier 100 ganger i spørsmålet om ufornuftige livsvalg og idealistisk aktivitet. Men det skal sies, jeg er jævlig godt fornøyd med livet da. Har mye å gjøre, er mine synder bevisst og har få materielle behov utover god vin, enkel sex og penger til en bong på travbanen i ny og ne. Det er selvsagt noe. Det blir likevel noe annet med ungene. De må se å få seg en skikkelig jobb.

Den norske menneskeheten kan deles i to. De som frykter legen og de som frykter tannlegen. Eller kanskje det er bedre å si at menneskehetens mest naturlige angstformer fremmes av leger og tannleger. Selv blir jeg redd og taus foran leger og sykepleiere, mens tannleger og tannlegeassistenter alltid setter fart på snakketøyet, i den grad det er mulig å snakke med en teknologipark ned i kjeften. Boren og tannpirkeren i stål er morsomme og estetiske objekt sammenlignet med torturinstrumentene skalpell og sprøyte. Det er for min del underlig. For som liten guttunge trynte jeg og slo ut alle fortennene og gikk deretter uten tenner i mange år, til tannlegen på barnekolen i 4. klasse måtte snitte opp tannkjøttet mitt slik at jeg kunne få i meg mer assortert mat. Jeg hadde gått uten tenner så lenge at gommene var blitt harde som flint, tennene klarte ikke å ta seg gjennom med kroppens egen grofart. Og senere fikk jeg en streng mellom to jeksler som tannkjøttet grodde over, og som måtte skjæres opp i en heller blodig operasjon. Min erfaring tilsier så absolutt at jeg i dag skal hate tannleger som influensasyke fugler og anse tannpleie som et biprodukt av fundamentalistisk terrorpraksis.

I går leide jeg Loop. Laget av siddisen Sjur Paulsen. For noen dager siden leide jeg Crash, av Paul Haggis. Begge titlene er metaforer for livsløpet. Begge filmene ønsker å gi tilskueren synsbedrag og tankeredskap som kan få oss til å tre ut av loopen eller unngå kræsjene. Loop er en norsk dokumentar som følger fire forskjellige nordmenn - en fjellklatrer, en ambulansesjåfør som blir skogvokter, to nordnorske ungdommer med lekk fiskebåt og naturfilosofen Arne Næss - som alle gjør forsøk på å unnslippe den borgerlige gjentagelsestvang og kravet om at vi skal avlære oss leken og norsk natur på vår voksne vei til døden. Crash er en amerikansk fiksjonsfilm fra urbane LA med et stort persongalleri som veves inn i hverandres fortellinger ved å støte på hverandre i ekstreme situasjoner, hvor fokus ikke minst er på rasemessige fordommer og komplikasjoner samt på hvor nær døden man til enhver tid er på gata i storbyen. Crash er den beste relasjonelle filmen jeg har sett på lenge, som bevisst maner frem den mest sjenerøse men klassebevisste menneskeforståelse, samtidig som den etterlater deg både som potensiell morder og med angst for døden. Loop er den enkleste filmen jeg har sett på lenge, som ubevisst maner frem fordelene ved å ha et hus i en by med en sofa og DVD-spiller, samtidig som din indre apekatt smiler og drømmer seg ut i den trygge risikonaturen. Men begge filmene anbefales…

Biokunst er i vinden. I genenes tidsalder høres det ut som state-of-the-art samtidskunst. Samtidskunstens funksjon og mulige nytte er å forske med kunstneriske virkemidler i randsonen av den virkeligheten og samfunnspraksisen som konstrueres fra makthold, om det nå er legemiddelindustri eller andre multinasjonale selskap, politikere, akademikere eller mediene selv som står for virkelighetsproduksjonen. Samtidskunsten må og skal være ustabil på denne nødvendige måten, for å kunne spille en større rolle utover det å være et estetisk objekt. Når samfunnets former og formasjoner endres i og med ny teknologi eller nye tenkemåter, må kunsten behandle disse på fri og uavhengig måte i nye adekvate former og sjangere. Samtidskunst er i sitt begrep sjangeroverskridende og destabiliserende. Spørsmålet er hvordan den best oppnår en slik funksjon? Det er et gammelt spørsmål som alle kunstens epoker har berørt hver på sin måte. Skal man f.eks. overdrive eller underdrive det bestående for å skape demokratisk debatt og deltagelse? Nå har også vår egen Hege Tapio lansert seg som biokunstner, med en typisk overdrivelsesstrategi.

En blogg er en weblogg er en moderne logg som er en dagbok. Skipskapteiner loggfører sine skipsposisjoner. Fly har svarte bokser som tar opp alt som sies i cockpiten, og som overlever flykræsj og avliving av flyets mer organiske materiale. Ole Einar Bjørndalen skriver treningsdagbok, og har i løpet av et allerede langt treningsliv antagelig produsert flere bind enn en hvilken som helst skjønnlitterær forfatter klarer i løpet av et helt jordeliv. Gutter og jenter skriver dagbok om sine mest følsomme og/eller kroppslige ungdomsbravader. Det finnes blogger som ikke har annen retning enn innover i en selv, slik som med dagboka for skoleungdom eller som de altfor private romanene fra de dårligste forfatterne. Men de fleste blogger er spesialiserte på et vis, har i utgangspunktet et tema eller en retning, en misjon eller et behov å dekke. Min blogg har det altfor breie motivet skrevet inn øverst til høyre. Jeg prøver å holde meg der. Og har lovet å blogge frem slik i ett år, før jeg sannsynligvis spisser bloggen inn. De mest omtalte og virkningsfulle bloggene er imidlertid de som opererer med spesifikt mediekritiske, mediekunstneriske, subkulturelle eller akademiske agendaer. Nå har til og med den norske bloggdronninga Jill Walker fått pris for framifrå formidling fra Universitetet i Bergen.

Bush’s approval number is now level with people who think rock and roll has been bad for America. Cheney is now only eight points ahead of the willingness to eat a rat on a reality TV show. Takk til JRBruun for kontekstuell innsikt i betydningen av Bush og Cheneys popularitet. De to herrer leser neppe heller artiklene som finnes på Bruuns Hypertonia World Enterprices, hvor du bl.a. kan holde deg oppdatert på undergrunnspublikasjoner i de uendelig mange bisarre randsoner av en stadig vekk antatt normalverden. Har du aldri hørt om C. Manson eller A. Crowley? Da leser du neppe tilbudsplakatene som er satt opp i dette virtuelle vinduet. Digger du Åreknuteknyterne og Cleaners from Venus? Ja, da blir handlekurven din fort full her. Mimrer du i helgene om gamle Mondo Cane-filmer eller har mer enn nøytral antropologisk interesse for seksuelle og/eller sosiale avvik? Problemer med en realityverden hvor Satan alltid stemmes ut først? Leser du helst bøker om konspirasjonsteorier og seriemordere? Da har du kommet til et sort hull i nettveven som suger jævli godt. Anbefales på det kaldeste.