Vi besøkte Aetat i uka, Jörgen og jeg, på jakt etter arbeidskraft til kunstprosjektet Neighbourhood Secrets. Det var et godt møte. Ett av seks den dagen. I veska på vei ut av kontoret, som ligger like ved Hertervig-huset, kandidat nr. 13 til statusen som et av byens viktigste steder, hadde vi både flerspråklig skrytefilm om Stavanger-regionen og masse info om jobblivet i Europa. Men også lyden av begrepet curlingforeldre. For det første spørsmålet vi fikk i møtet, fra to årvåkne aetatere på vår egen alder, var: Vet dere hva vår generasjon foreldre kalles? Ingen aning, sa vi. Jo, curlingforeldre, smilte de opp. Vi springer foran ungene våre og koster den veien de skal gå helt gullende ren, for at de ikke skal ha noen som helst friksjon med verden som kan skade deres fasade, følelsesliv eller psyke. Jeg tenkte, faen mann, det stemmer jo på en prikk. Tidligere på dagen hadde Jörgen fortalt meg om siste trenden i Sverige. Scheduler med masse pusterom. 7. sans med store hull i stedet for møter. Stress var ut. Jobbslaveri var ut. Møte veggen var ut. For å få enda mer tid til kosting foran ungene, lurte jeg? Akkurat da ringte Ellinor. Hun var alene hjemme for første gang etter skolen. Det var snakk om noen timer. Hun er sju. Hun strigråt, hadde fått en stein i ryggen, sa hun. Shit, tenkte jeg. Enten er det alvorlig eller så er det at hun ikke kan få øye på sine curlingforeldre i kosteaksjon, og blir redd for verden. Jeg spurte derfor: Kan du ikke bare gå i hjørneskapet og ta deg noen kjeks? Jo, sa hun da, og la på.