I 1970 labbet jeg en tidlig høstdag med noen gedigne skrubbsår på knærne fra Trio-gården nedover den grusveien jeg nylig hadde lært å sykle på, til Forus bedehus. Der gikk jeg på skole i to år. Viktigste minner: Jeg knuste glasset i inngangsdøra to ganger på ei uke, men husker best mine foreldres hissig diskuterende reaksjon. Jeg spydde en liten innsjø inne i klasserommet, frøkens oppgitte ansikt er lagret langt fremme i min organiske softdisk. Og så husker jeg Hans Morten, Rune og Lasse og hu jenta med det svære huset som det var stas å gå i bursdag til, for der var det ekstremt nok to teveer, mange rom med mye gjemmeplass til jentebeføling og gode odds for tilfredsstillende kvanta med snob. Jeg kan ikke huske sist jeg snakket med noen av mine gamle bedehuskompiser. Men i går kom jeg over en av dem, nemlig Hans Morten. Han spilte Gud, Jesus, Satan og en drøss av andre Bibel-skikkelser i en oppsetning på Rogaland teater, kalt Absolutt Bibel. Det kan se ut som om bedehusårene merket ham hardere enn meg. Jeg ble ateist, av alle mulige ting opptatt av menneskelig ethos (karakter). Han ble skuespiller.

Det ville være en overdrivelse å kalle ham for karakterskuespiller, for det kan virke som han bare har én karakter å spille på, nemlig sin egen, Hans Morten Hansen. The Stoneface. Humorvarianten av Tingen i Fantastiske fire, tegneserien som jeg husker vi leste på den tida på Forus, særlig oppe hos en annen bedehusganger, som het Ståle. Hans Morten ligner på en prikk på seg selv fra 1970. Du kan male ham grønn, sette på ham ballkjole og parykk, skjegg eller briller, revehale eller gummidildo, du kan putte ham inn i en Tingen-drakt eller et Vampyr-kostyme - selv ikke de som ikke kjenner ham fra før vil ta ham for en annen. Absolutt Forus bedehus… det må altså bli absolutt feil hylle i livet.

Absolutt Bibel var derimot mye bedre enn sitt rykte, som på forhånd gikk slik: Forestill deg vitsene fra han sjefen du ikke liker etter den sjuende drinken på julebordet. Vi lo godt nok vi, selv om Tingen dro oss opp på scenen for å opptre som dyra i Noas ark. Den sauen jeg er breket jeg som den sauen jeg fikk maske til å ligne, i stedet for å bjeffe og ta for meg skuespillerne i doggy style. En syssel som, når jeg tenker meg om, vel egentlig var det eneste fornuftige de kunne holde på med i Arken. Også.