Det er ikke tanken som teller, slik kristendommen og andre virkelighetsfjerne ideologier vil ha oss til å tro. Det er snakket som teller. Snakk er handling, talehandlinger. Snakket bekrefter deg selv underveis til du ikke har mer pust igjen, og gir innhold til din persona for andre som er innenfor hørevidde. Ingenting teller mer for identiteten til noe menneske enn det snakket det presterer mens det langsomt blir til noen eller ingen. I møter, jobbintervju, sladder, utskjelling, bekjennelser, smalltalk, jabbelodding, agitering, fortelling, rapping, taler, samtaler - eller bare når du snakker med deg selv. Her om dagen kom jeg dessverre over russekortet mitt fra 1982. Det var åpenbart at jeg ikke hadde funnet på russehumoren selv, men kopiert det fra forslagsoversikter som sikkert gikk rundt i de giddalause skoletimene på Hetland videregående. Det stod: Det er bedre å holde kjeft og bli mistenkt for å være idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil. Jeg tok grundig feil. Bare idioter holder kjeft og tror de er noe uten å delta i snakket. Eller?

Har du noen gang sittet en time på kafé sammen med en kompis og bare holdt kjeft, holdt på med ditt, tenkt og skrevet, mens kaffien drikkes og innadvendte blikk veksles? Det gjorde jeg for et par uker siden. Terje Vallestad hadde observert Jörgen og meg stilltiende på Kult.kafeen. Han var oppriktig imponert. Jeg også. Vi er midt i et stort prosjekt som vi har altfor mye å prate om, derfor snakker vi bare om det aller viktigste når vi må. På andre siden har du familie, venner eller kolleger som du ikke lenger har noe du skulle sagt til, og derfor snakker du hele tiden som en foss om ting du innerst inne vet er mer eller mindre uforståelige eller uakseptable for den andre. Snakkemoral er derfor vanskelig. Et forslag er: Det er bedre å snakke som en foss og bli mistenkt for å være idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil. Der piplet litt virkelighet inn, tenker jeg.