I går leide jeg Loop. Laget av siddisen Sjur Paulsen. For noen dager siden leide jeg Crash, av Paul Haggis. Begge titlene er metaforer for livsløpet. Begge filmene ønsker å gi tilskueren synsbedrag og tankeredskap som kan få oss til å tre ut av loopen eller unngå kræsjene. Loop er en norsk dokumentar som følger fire forskjellige nordmenn - en fjellklatrer, en ambulansesjåfør som blir skogvokter, to nordnorske ungdommer med lekk fiskebåt og naturfilosofen Arne Næss - som alle gjør forsøk på å unnslippe den borgerlige gjentagelsestvang og kravet om at vi skal avlære oss leken og norsk natur på vår voksne vei til døden. Crash er en amerikansk fiksjonsfilm fra urbane LA med et stort persongalleri som veves inn i hverandres fortellinger ved å støte på hverandre i ekstreme situasjoner, hvor fokus ikke minst er på rasemessige fordommer og komplikasjoner samt på hvor nær døden man til enhver tid er på gata i storbyen. Crash er den beste relasjonelle filmen jeg har sett på lenge, som bevisst maner frem den mest sjenerøse men klassebevisste menneskeforståelse, samtidig som den etterlater deg både som potensiell morder og med angst for døden. Loop er den enkleste filmen jeg har sett på lenge, som ubevisst maner frem fordelene ved å ha et hus i en by med en sofa og DVD-spiller, samtidig som din indre apekatt smiler og drømmer seg ut i den trygge risikonaturen. Men begge filmene anbefales…

To uttalelser fra Loop har spesiell relevans for en sammenligning med Crash. Først: Fjellklatreren som er den første til å klatre alene opp skjoldet til Kjerag, stanser midt i veggen, skrur på kameraet i mørket, hengende i sele midt mellom liv og død, utmattet men nødt til å være på alerten, med uvanlig kameraoppdrag fra Loop-teamet. I og med at scenen er med i filmen skjønner du at det vil gå bra. Han sier: "Det er som med han gutten i Mitt liv som hund, man måste samanräkna". Han tenker altså på Ingemar - som med en mor døende i kreft, en mor som ikke klarer å dø på et verdig vis, som ikke klarer å bruke sin egen død til å lære barna sine kunsten å dø, men i stedet påfører dem angst og traumer over alle melkeglass - han som i all sin ensomhet hele tiden tenker på andre som har hatt det verre enn ham selv, slik som hunden Laika som ble sendt alene ut i verdensrommet, eller han målefyren under spydkonkurransen som fikk et spyd gjennom seg. Det er ham denne fjellklatreren tenker på der oppe i Kjerag-veggen. Men som filmfigur er han det absolutt motsatte av Ingemar. Han er den reinspikka egoisten som påfører seg selv enorm angst og smerte uten å fortelle om sine reisevaner til resten av familien, for de ville ikke skjønne det likevel.

Dernest: Arne Næss på hytta si på Tvergastein for n’te gang funderende over livet til et kamera. Interessant nok denne gang også, når han har den beste monologen i filmen, om betydningen av naturen og fjellet. Næss tenkesnakker: Bare der unnslipper man de sosiale forpliktelsene og de sosiale relasjonene. Der finnes ikke samfunnet. Bare der har man kun seg selv å tenke på. Han mener vel at naturens rolle for mennesket er av eksistensiell art, den renser oss for dagliglivets slagg, kan gi oss selv tilbake fra den stressfulle hverdagen, henimot en mer fundamental forståelse av mennesket hensatt i en uforståelig eksisterende verden. Noe som roer oss ned, på linje med Ingemars samanräknings-dialog med seg selv. Men dermed åpenbares også naturens begrensning for menneskedyrene, som har utviklet kultur og landbruk for å unngå eat or be eaten-logikken, og som har etablert livsformer og produksjonsmåter hvor samhandling er alfa og omega. Fjellet gjør oss til stein. Innsjøen gjør oss til vann. Himmelen gir oss himmel. Kroppen blir elementær i naturen. I naturen blir ånden alene med eksistensen og de guder man måtte ha preferanser til. De andre forsvinner. Den relasjonelle menneskelige ånd lider, selv om man som Næss føler seg ett med alt fra nyoppvåknede fluer til fjellets lave flora og bekkens sildrende strøm, for relasjon til naturen er i sitt vesen eksistensiell og guddommelig.

Vel, kombinasjon kan være på sin plass. Jeg trenger naturens eksistensielle stillhet, om enn mye mindre enn kulturens relasjonelle støy. Loop utleverer egentlig ikke kulturvanenes loop men naturens stillestående egotrip. Loop formidler heller ikke det å ta risikoen på naturopplevelse - slik den så åpenbart ønsker, om det er fjellklatring eller frikjøring på ski ned Lofotvegger - på en slik måte at døden oppstår som en aktuell målestokk som gir livet merverdi. Hva filmen klarer er likevel å stemme opp litt livslyst som resultat av gi faen-holdning og lek der du står-ideologi. Næss får æren for det, når han målbærer en filosofisk nødvendighet. Mest sympatiske person er likevel ambulansesjåføren som i dagliglivet reiser rundt og leter opp de trafikkskadde, syke og døde, og som bruker somrene alene i branntårnet i den store ensomme østlandsskogen. Det er en annen nødvendighet som ligger bak hans valg, enn de hedonistiske og/eller masochistiske som ligger til grunn for fjellklatrerne og skiungdommene. Om personlig sinnsro er målet har naturen utvilsomt kvaliteter. Men den kan ikke gi hele samfunn sinnsro, som er viktigere. Da må man inn i loopen og studere kræsjene. 

Hvor Loop utleverer naturen utleverer Crash riktignok kulturen. Men med en relasjonell briljans jeg knapt har sett før. Vi husker Altmans Short Cuts over Carvers noveller og Poppes Hawaii Oslo med manus av Harald Rosenløw Eeg, som begge er filmer etter denne relasjonelle filmlesten, hvor verden fremstilles som en vev hvor alt henger aldeles tilfeldig sammen, men med forståelige sommerfugleeffekter for skjebnefellesskapet, hvor moralen ofte er den jeg liker aller best: you reap what you sow. Det formidable med Crash er at den knytter en vev som gir en forståelig historie til hvorfor hvite og svarte ikke høster hva de sår i LA. Politirasistjævelen ender med å redde den svarte kvinnen han trakasserer. Den unge og gode politimannen skyter en svart ungdom uten god nok grunn. Som tilskuer kjenner du deg minst like mye igjen i sistnevnte som i førstnevnte. Det er både håp og selverkjennelse å høste fra Crash. Det er håp i dette at selv den verste jævelen kan gjøre det rette når det gjelder. Det er et reinspikka kulturprodukt som får ham til å gjøre det rette, for det er de fattigste ungdomsmorderne i ghettoene som lever etter naturens umenneskelige regler. Det er likevel en kolossal selverkjennelse i å sanse at de situasjonene som livet frembringer i den urbane storbyen, kan gjøre selv den aller beste til rasist og morder. Så moralen står fortsatt, om det ikke lengre er sikkert at du høster hva du sår. LA fremstår i filmen som en vev av rasisme mellom et stort antall raser og nasjonaliteter. Crash er et dypt menneskelig innspill i debatten om hvordan den moderne polis fungerer i dag, men også et politisk dokument om hvordan den fremtidige globale landsbyen ikke kan fungere. Man måste samanräkna.

Så svaret på spørsmålet i overskriften: Jeg kræsjer heller inne i en loop hvor naturen kun er ett stoppested i ferien og periferien. Crash er så nær man kommer stor relasjonell kunst i filmverden. Loop er en viktigere film enn de fleste fiksjonsfilmer som lages hjemme og ute. Jeg så begge filmene og tenkte på et etterkrigsvers: Vi ville melde oss ut av verden, men vi fant ikke noe skjema. I dag er det kanskje motsatt: Vi ville melde oss inn i verden, men vi fant ikke noe skjema. Det er en underlig følelse! Film og kunst redder ikke liv, slik Tore Renberg naivt uttalte en gang, men kan en sjelden gang få deg til å kræsje inn i gode spørsmål og harde tanker.