reilstad kom

Vi besøkte Aetat i uka, Jörgen og jeg, på jakt etter arbeidskraft til kunstprosjektet Neighbourhood Secrets. Det var et godt møte. Ett av seks den dagen. I veska på vei ut av kontoret, som ligger like ved Hertervig-huset, kandidat nr. 13 til statusen som et av byens viktigste steder, hadde vi både flerspråklig skrytefilm om Stavanger-regionen og masse info om jobblivet i Europa. Men også lyden av begrepet curlingforeldre. For det første spørsmålet vi fikk i møtet, fra to årvåkne aetatere på vår egen alder, var: Vet dere hva vår generasjon foreldre kalles? Ingen aning, sa vi. Jo, curlingforeldre, smilte de opp. Vi springer foran ungene våre og koster den veien de skal gå helt gullende ren, for at de ikke skal ha noen som helst friksjon med verden som kan skade deres fasade, følelsesliv eller psyke. Jeg tenkte, faen mann, det stemmer jo på en prikk. Tidligere på dagen hadde Jörgen fortalt meg om siste trenden i Sverige. Scheduler med masse pusterom. 7. sans med store hull i stedet for møter. Stress var ut. Jobbslaveri var ut. Møte veggen var ut. For å få enda mer tid til kosting foran ungene, lurte jeg? Akkurat da ringte Ellinor. Hun var alene hjemme for første gang etter skolen. Det var snakk om noen timer. Hun er sju. Hun strigråt, hadde fått en stein i ryggen, sa hun. Shit, tenkte jeg. Enten er det alvorlig eller så er det at hun ikke kan få øye på sine curlingforeldre i kosteaksjon, og blir redd for verden. Jeg spurte derfor: Kan du ikke bare gå i hjørneskapet og ta deg noen kjeks? Jo, sa hun da, og la på.

Riverbend er psevdonymet til den kvinnelige irakiske bloggeren som har samlet sammen sine blogger fra de siste årene til boka Baghdad Burning. Forfatterinnen er 26 år gammel og har en blogg som leses av et internasjonalt publikum. Det er ikke noe mindre enn Samuel Johnson-prisen hun nå er nominert til, med muligheten for 30.000 pund i kassa. Tidligere har hun fått 20.000 euro for tredje beste bok til Ulysses-prisen for god reportasjekunst. Da begynner blogging å svare seg. Men det forteller også mye om bloggingens vesen, om bloggens funksjon og nytte. I siste blogg skriver hun: "It has been three years since the beginning of the war that marked the end of Iraq’s independence. Three years of occupation and bloodshed. Spring should be about renewal and rebirth. For Iraqis, spring has been about reliving painful memories and preparing for future disasters. In many ways, this year is like 2003 prior to the war when we were stocking up on fuel, water, food and first aid supplies and medications. We’re doing it again this year but now we don’t discuss what we’re stocking up for. Bombs and B-52’s are so much easier to face than other possibilities. I don’t think anyone imagined three years ago that things could be quite this bad today."

ULYD. Det er vakkert. Som noe hovedpersonen i Sult kunne fundert altfor lenge over. Så prøv Ulyd. Fordi. "I den elektroniske musikkens fødsel ble radiomediet benyttet til ulike
former for lydkomposisjon, og pionèrer som Brecht og Weill samt Berio og Stockhausen arbeidet alle med dette mediet. Tekst/lyd-komposisjone er en kunstform med røtter i radiomediet, og begrepet stammer fra den svenske multikunstneren Øyvind Fahlström. Tekst/lyd-komposisjon bruker virkemidler fra hørespill, elektroakustisk musikk og konkret poesi." På Ulyd finner du digitale fortellinger, audioblogg og radiointensometer, i tillegg til at du kan laste ned enormt mye snadder.

Det var i går ingen stor nyhet i norske medier at ETA la ned våpnene. Stort sett NTB-meldingen som gikk rundt omkring. Men i dag har NRK TV allerede før frokost vist levende bilder fra erklæringen fra de tre hettekledde ETA-medlemmene i forrige blogg. Årsak? Ikke uventet, sånn i ettertid: Norge har spilt den vesentligste rolle i samtalene mellom representanter for den spanske regjeringen og ETA. Samtalene har sågar foregått i Norge i fjor høst. Der har vi mediemat for nordmenn. Eins mehr spielen wir eine hauptrolle an Weltfried. Eller hva det nå blir, med tyske preposisjoner i rett kasus und zu weiter. Få sier noe om at samtalene skal ha foregått i svært mange land i Europa det siste halvåret, og at Norge er en mindre interessant brikke i et større og avansert puslespill.

Så har det heldigvis skjedd som jeg har ventet på, etter de siste årene å ha besøkt Baskerland flere ganger i arbeidet med et reiseessay. ETA gir seg. Ber om våpenhvile, fra i morgen. Fra å ha hatt en sann berettigelse som væpnet motstand mot det fascistiske Franco-regimet, med sterk støtte ikke bare fra baskere men også fra mange spanjoler, er støtten i dag på et lavmål både i Baskerland og Spania. Som Bjørn Kumm sier, i sin bok om Terrorismens historie: ETA er et bevis på "terrorens automatikk". Frigjøringskamper blir gjerne vanedannende langt utover frigjøringen og demokratiseringen. Mer enn noe er det likevel islamistenes nye og ekstreme Jihad-terrorisme som tvinger ETA inn. Terrorisme som ikke lenger har aura av frigjøring ved seg, og som handler om noe så lite påtrengende som regional selvstendighet i et passe rikt, demokratisk europeisk land (om enn et "land" med en veldig spesiell og selvstendig historie), hvor virkemidlene er humane sammenlignet med islamistenes illgjerninger, og hvor advarsler gjerne gis før man smeller av en liten bombe - har bare marginalt tekke hos både medier og folk. I tillegg har IRA gått foran med et eksempel. ETAs forventede talevending åpner forhåpentligvis for en ny og mer vellykket omdreining i den politiske kampen for et selvstendig Baskerland. Den autonome regionen i Spania som allerede har størst selvstendighet.

I 1970 labbet jeg en tidlig høstdag med noen gedigne skrubbsår på knærne fra Trio-gården nedover den grusveien jeg nylig hadde lært å sykle på, til Forus bedehus. Der gikk jeg på skole i to år. Viktigste minner: Jeg knuste glasset i inngangsdøra to ganger på ei uke, men husker best mine foreldres hissig diskuterende reaksjon. Jeg spydde en liten innsjø inne i klasserommet, frøkens oppgitte ansikt er lagret langt fremme i min organiske softdisk. Og så husker jeg Hans Morten, Rune og Lasse og hu jenta med det svære huset som det var stas å gå i bursdag til, for der var det ekstremt nok to teveer, mange rom med mye gjemmeplass til jentebeføling og gode odds for tilfredsstillende kvanta med snob. Jeg kan ikke huske sist jeg snakket med noen av mine gamle bedehuskompiser. Men i går kom jeg over en av dem, nemlig Hans Morten. Han spilte Gud, Jesus, Satan og en drøss av andre Bibel-skikkelser i en oppsetning på Rogaland teater, kalt Absolutt Bibel. Det kan se ut som om bedehusårene merket ham hardere enn meg. Jeg ble ateist, av alle mulige ting opptatt av menneskelig ethos (karakter). Han ble skuespiller.

Det er ikke tanken som teller, slik kristendommen og andre virkelighetsfjerne ideologier vil ha oss til å tro. Det er snakket som teller. Snakk er handling, talehandlinger. Snakket bekrefter deg selv underveis til du ikke har mer pust igjen, og gir innhold til din persona for andre som er innenfor hørevidde. Ingenting teller mer for identiteten til noe menneske enn det snakket det presterer mens det langsomt blir til noen eller ingen. I møter, jobbintervju, sladder, utskjelling, bekjennelser, smalltalk, jabbelodding, agitering, fortelling, rapping, taler, samtaler - eller bare når du snakker med deg selv. Her om dagen kom jeg dessverre over russekortet mitt fra 1982. Det var åpenbart at jeg ikke hadde funnet på russehumoren selv, men kopiert det fra forslagsoversikter som sikkert gikk rundt i de giddalause skoletimene på Hetland videregående. Det stod: Det er bedre å holde kjeft og bli mistenkt for å være idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil. Jeg tok grundig feil. Bare idioter holder kjeft og tror de er noe uten å delta i snakket. Eller?

For 29 år og en dag siden satte Kay Arne Stenshjemmet ny verdensrekord på 5000 meter skøyter i Alma Ata. Han ble den første mann i verden som gikk under sjuminuttersgrensa, med 6.56. I går gikk Maren Haugli samme distanse på 6.54 i Canada. Hun ble dermed første nordkvinne under sju minutter, med en tid 2 sekunder raskere enn Stenshjemmet maktet i 1975. Noe som betyr at Maren Haugli også har gått raskere enn de andre S-ene som regjerte issirkelen i min tidligste ungdomstid: Stensen, Storholt og Sjøbrend. De hadde da nettopp overtatt hegemoniet fra store nederlandske barndomshelter som Ard Schenck, Kees Verkeerk og ikke minst Jan Bols. Nasjonalisme virker ikke når du er barn. Slik kan man få øye på en stor årring i kroppen. Merke en sirkel is i erindringen. Svi av den beste generasjonen av livet. Jeg takker for at my generation kan måles til akkurat likheten mellom mann og kvinne på 5000 meter skøyter.