reilstad kom

Jeg har tidligere anbefalt Göran Rosenbergs bok Plikten, profitten og kunsten å være menneske. For noen uker siden sendte jeg ham en mail som jeg publiserte anonymt her på bloggen. Han har svart med å sende meg et essay han for tiden arbeider med å integrere i sin kommende essaysamling, basert på ting han har skrevet de siste årene. Med utgangspunkt i Lars Noréns berømte teaterstykke Sju tre - hvor fengslede nynazister spiller rollene som seg selv og hvor det fins en dramaforfatter som har skrevet Noréns stykker - utleverer Rosenberg ikke bare Norén, men vår egen fattige evne til å gjøre våre store og fine ord om til politisk og moralsk handling. Ifølge Rosenberg står vi fortsatt der, også i Skandinavia og Europa, med føttene godt plantet i det han kaller "den varme kretsens" broderskap. Når nynazisten i stykket spør forfatteren om hva som er dårlig med et homogent samfunn, så svarer han: "Ja… hva skulle det være?". Dette leser Rosenberg som vårt reaksjonære svar til verdenssituasjonen i dag.

En dag uten tre selvmotsigelser betyr bare at du glemte å tenke denne dagen.
En dag uten tre selvmotsigelser er en dag uten sann selvbekreftelse.
En dag uten tre selvmotsigelser er som å stå med iPod på øret når hanen galer tre ganger.
En dag uten tre selvmotsigelser benekter at tiden går og verden fins.
En dag uten tre selvmotsigelser er dagen derpå - livet.
En dag uten tre selvmotsigelser betyr at du enten er Gud eller gal.
Selv for en gal kan en dag uten tre selvmotsigelser være nok til et viljesterkt selvmordsforsøk.
Selv for Gud kan en dag uten tre selvmotsigelser være nok til å ville utslette verden.

Bloggtittelen er fra Tom Waits’ Swordfishtrombones. Den første plata hvor han slipper seg selv løs fra den tradisjonelle bluesen og begir seg ut i det eksperimentelle blueslandskapet som finnes mellom Brecht/Weill og indierockens nyvaudeville, hvor Waits kombinerer leken eksperimentering med de musikalske virkemidler med et større sosialt og eksistensielt engasjement. Når vårt nye samtidskunstprosjekt - Neighbourhood Secrets / Nabolagshemmeligheter - ledet av Jörgen Svensson og meg selv, nå starter opp, er det med en lignende ambisjon: Å begi seg ut i bylandskapet med relasjonelle kunstformer som kaster nytt lys både over kunsten og byen. Å rocke vår identitet like mye som kunstens selvbilde. Å skape en mer energisk kontakt mellom oss selv og våre omgivelser, mellom oss selv og kunstens muligheter.

I går var det ekstraordinær generalforsamling på Tou Scene. Fra i dag har samtidskunstsenteret og kulturfabrikken et nytt styre, bestående av: Per-Harald Nilsson (styreleder), Gry Isabell Sannes og Pål Jackman representerer A-aksjonærene, Camilla Veen og Kristin Gustavsen representerer B-aksjonærene, de to varaene er Tore Renberg og Bjarne Aadnesen. Fra Stavanger kommune kommer kommunaldirektør for kultur og byutvikling inn, Halvor Karlsen. To styremedlemmer fra kreditorene: Terje Eidsmo (Stavanger Installasjon og Tou Næringspark) og Knut Birger Svihus (Faber Bygg). Tilsammen ser det ut som et kompetent og slagkraftig styre, med nettverk på mange samfunnsfelt, som valgkomiteens leder, Morten Mølster, formulerte det. Jeg for min del tenker at vi i det gamle styret får legge vekt på at vi reddet Tou Scene fra konkurs heller enn at vi nesten kjørte i grøfta med et nyoppussa hus som bevegde vel mye på seg.

Leide meg film i helga. Dag og natt, av den danske regissøren Simon Staho. Filmen handler om et selvmord. De siste 12 timene som stort sett tilbringes i bilen, på en siste tur til mannens viktigste medmennesker; sønnen, ekskona, elskerinnen, bestevennen, søstera og mora. Pluss noen tilfeldige. Mikael Persbrandt spiller hovedrollen. Det er en film regissøren har sagt er skrevet som en ren hevn overfor Persbrandt, som også spilte i hans forrige, kortfilmen Nu, hvor han påstår at Persbrandt oppførte seg som en "kloning av Frankenstein og Miss Piggy på speed". Antagelig et rent pr-triks. Uansett er manuset av det sterke slaget. En moderne filmvariant av Emile Durkheims Selvmordet, en av sosiologiens klassikere, hvor Durkheim finner sammenhengen mellom selvmordsraten i et samfunn og den graden av solidaritet og fellesskapsfølelse som finnes der. I dag er selvmordsraten svært høy, om du var i tvil.

(Photo from a painting by Andoni Fernández.) My best informant and friend in Bilbao has been Alberto Urkiza. He is most probably the new type of basque. Not the urban warrior nor the traditional animal, as he once described for me the poles of basque personality. He is a nice and friendly person with lots of humour and a selfironic and democratic tone in his love for his own people, landscape and artscape. An example of the best man to mediate the basque problem or possibility. In Bilbao Alberto dragged me friendly around the city to meet the underground artists as well as the socialworkers or graffiti enthusiasts of the neighbourhood assosiations of San Frantzisko. He gave me a ride with his motor up in the mountains to see the iron mines and eat the miners dinner in the villages. We saw the industry fields and walked the beaches below the oil raffinery near Pobena. And he let me in to his studio, where from we saw over to "Noruega", the docks where the norweagian cod once arrived from our side of the world. I want to tell a little bit more about three of his recent artprojects, all of them with this touch that distinguishes his work from so many other artists.

Jeg har vært uten norske aviser og norsk teve i en hel måned nå. Gode guder så godt. Lest de aller beste bøker de kveldene jeg ikke har vært ute på byen med min gode venn Vino Tinto. Det blir et sjokk å komme hjem til landet som har skåltomme nyheter til Gud. Hvor landets ledere arbeider uavbrutt med å lage debatter som fortrenger Norges asketiske treenighet med Israel og USA til fordel for bildet av oss selv som frelsere av verdens ytringsfrihet og skapere av en rettferdig fordeling av verdens goder gjennom at vi deltar i teveaksjoner med svært, svært jevne mellomrom eller sender krigsmisjonærer som Bondevik ut i verdens kjendis- og kapitalsjikt.