det amerikanske valget hette pladå. stavanger energi levere strømmen te 12 sangar. adle 12 får deg te å smila og le og bevega på deg, sjøl nå du sidde i bilen i kø på den jævla motorveien mydlå stavanger og sandnes. dette e energi så fordoble seg nå du brug an, for kver gang du hørre på an dibbe og smile du dobbelt så møje så du gjorde sist gang. her får du den formen for energi så du mangle så mange ganger i løbet av ein dag, nå du står der med tungå ud av moen og lure på korfor du stresse sånn for å ver akkurat innforbi grensene te det gjengsa normalitetskravet i familien, på jobben, i byen, i det landet kor det amerikanska valget betyr så lide for oss, for me gjørr så di seie alligavel. det e ein nye type energiselskab dette her, så ikkje e bygd på dagsaktuelle historielaushed eller et pornografisk profittmotiv, men så heller tar opp i seg gamle energiformer så får ein nye veiv og nytt liv av enkle riff, stive rytmer og ganske stilige sang og koring. gründer e tore renberg. det e han så drar veivå denne gang. denne little, vidle fyren så snart har levert varene i adle sjangrar litteraturen og popkulturen kan by på. byen e stavanger, kor nye moderne kulturindustriklynger så e konkurransedyktige poppe opp uavhengigt av svingningane både i lokale strømprisar og den synkande kulturelle dannelsen i oslo.

me har hatt stavangerensemblet, kor gunnar roalkvam og svein tang wa skreiv fram den sjenerøse varmen i tekstane, og kor froddien ga oss ein atomblomst av ein kropp så bilde på den musikalske energien di bøy på. me har the chairs, så av ein eller aen grunn ikkje har komt seg igjønå det så greil marcus ein gang kalte for et "heilt demokratisk begjær", kor energien så leveres må forholda seg te di formene så folket te ei kver tid har lert seg å akseptera og håndtera. det handle om den dybden og bredden av respons så ein energiske artist kan skaba i et stort publikum. me snakke pop & rock nå. eg syns ligavel at børre og tore dreid litt på draget i et av di fysste intervjuene, kor tore seie at energien ska ha intellektuelle slagsida, og kor børre fortsatte med å sei at slagsidå ligavel ikkje e større enn at det e rock’n'roll. sånne ting må ein ikkje sei uden at ein syns rock e ein klisje tepassa markedet, og kun det. det røbe ikkje bare ein sjølforståelse, men og ein idé om publikum så nettopp strir imod Marcus’ forresten geniale betraktningar, at all energi kan leverast i adle mulige former, at alt kan seiast óg innforbi popkulturen, om ein gjørr det sjikkeligt.

vel. me har sjølsagt andre lokale energileverandørar i markedet og, så jackman, kaada, hana, noxagt-sjefen. di så forske i lyd, gjerna aggressivt og sjangeroverskridande. levere di tekstar så e di gjerna på engelsk, for norge e jo verdens navle nå, så adle i heile verden må kjøba pladene te for å forstå ka livet og musikken handle om. någe di alligavel ikkje gjørr. sånn sett e stavanger energi merre beslekta med rappen. di beste artistane i dag e sånne så stavanger energi og atlars? det e di så tar vårt eget språg på alvor, og så snakke om viktige ting så kan gje energi, heller enn om ting så ein The Sun-lesar kan syns e bra. det sista e forresten den typen av nervurdering så Marcus meine rir popen og så alltid e mislykka, for energi komme av å ta sjansar og gje av seg sjøl. nå det e sagt så glede me oss ganske møje te svein tang si nya, og me huske at gunnar sine tekstar va knall på kanten av fjoråret. men di har kanskje ikkje så møje legen musikalske tilleggsenergi å by på, så me finne her hos stavanger energi.

PS! Det må seiast. Det energiska budskabet e enkelt: det va heilt sikkert bedre før, men faen så kult det e å leva sjøl om tidå går og du ska dø i et samfunn så konne vært møje bedre. Eller merre aktivistisk: lev så du snakke og omvendt, ta vare på så mange du kan, og di ska ta vare på deg. leg mens du kan. føl mens du kan. tenk mens du kan. du ska tidsnok ligga der med løv på og jord i.