Ungene er glad i konkurranser på TV. Ingemar ser gjerne på Vil du bli millionær? på TV2. Jeg pleier å si at han heller bør se andre program om han ønsker å lære seg noe, f.eks. Newton, for det millionær-programmet handler bare om penger. Hver lørdag ettermiddag ser jeg på trav. I går satte Ingemar seg rolig ned på sida av meg i sofaen og spurte hvorfor jeg satt og så på trav. Jeg ser jo alltid på travet, sa jeg. Men det handler jo bare om penger, sa han. Også du min sønn, Ingemar!

Det er ingen som tror meg på at jeg ser på selve pengespillet som en slags betalingsavtale for å få lov til å se travløp hver lørdag på teve. Det er ingen som tror meg på at jeg synes at travløp er det mest spennende som finnes, unntatt kanskje de som prøver å snakke til meg under et travløp. Det er ingen som tror meg på at jeg fikk trav inn med morsmelka, for jeg bodde to år av min barndom rett ved Forus travbane. Det er ingen som tror meg på at jeg ser på travløp som toppidrett og ikke dyremishandling. Selv ikke min sønn tror meg på at jeg ikke først og fremst ønsker å bli millionær på travtipping.

Greit. Da Ingemar satte meg på plass lo jeg bedre enn jeg har gjort på lenge, lenge. Jeg ble rett og slett grassat glad og veldig stolt. Faen, tenk å ha en niåring som tenker til sønn. Og som stoler så pass på sin far at han kan ta ham på fersken og kritisere ham for en av hans kjæreste og mest regelmessige synder. Det er av sine egne man skal ha det. Men innerst inne vet jeg godt at alle synserne og kritikerne bare projiserer sine egne lettvinte ønsker om å bli lottomillionærer og rikskjendiser over på min genuine og oppofrende interesse for travsport. Jeg får jobbe hardere innad i familien med rekrutteringen til travmenigheten. Det har jeg forstått.