Jeg har tidligere anbefalt Göran Rosenbergs bok Plikten, profitten og kunsten å være menneske. For noen uker siden sendte jeg ham en mail som jeg publiserte anonymt her på bloggen. Han har svart med å sende meg et essay han for tiden arbeider med å integrere i sin kommende essaysamling, basert på ting han har skrevet de siste årene. Med utgangspunkt i Lars Noréns berømte teaterstykke Sju tre - hvor fengslede nynazister spiller rollene som seg selv og hvor det fins en dramaforfatter som har skrevet Noréns stykker - utleverer Rosenberg ikke bare Norén, men vår egen fattige evne til å gjøre våre store og fine ord om til politisk og moralsk handling. Ifølge Rosenberg står vi fortsatt der, også i Skandinavia og Europa, med føttene godt plantet i det han kaller "den varme kretsens" broderskap. Når nynazisten i stykket spør forfatteren om hva som er dårlig med et homogent samfunn, så svarer han: "Ja… hva skulle det være?". Dette leser Rosenberg som vårt reaksjonære svar til verdenssituasjonen i dag.

Den varme kretsens logikk som bygger på følelsenes lojalitet, råder like mye hos deg og meg som hos nynazisten, muslimen og baskeren. Utvider vi lojalitetens sirkler slik at andre blir del av vår rettferdighet og vårt følelsesliv? Hva slags føderasjoner er vi villige til å inngå i? Hvilke institusjoner bygger vi? Under hvilke konstitusjoner? Har vi kraft til å forstå at vi må bygge et rettssamfunn hvor følelsenes lojalitet mot den varme personkretsen kan forbindes med følelsenes lojalitet mot kretser som må bli stadig større? Med to tilhørigheter, til en nær og tradisjonsbundet personkrets, som igjen er samstemt med en større krets hvori inngår et bredere mangfold og ulikhet? Nasjonalisme i dag… er nostalgi eller våpen? Nasjonalstaten blir stadig mer en barrikade mot de andre samtidig som vulgærindividualismen splitter velferdsstaten opp innenfra.

Det kan se ut som om vi selv en stund nå har arbeidet for å avvikle den moderne velferdsstaten som er vår varme personkrets, den kanskje største og mest generøse varme kretsen i historien. Den må i stedet bygges videre på. Med rettferdighetens prinsipper. Men også med tilhørighetens følelser. For hvor går den usynlige grensen der følelsenes lojalitet til den varme kretsen (stamme, nærmiljø, nasjon, kultur, religion, tradisjon, språk, blod, fortellinger) plutselig begynner å overstyre rettferdighetens prinsipper slik de kan utformes i en god konstitusjon bestående av humanistiske og rettferdige institusjoner? Her stiller Rosenberg spørsmål som f.eks. George Monibot senere har forsøkt å svare på i sin bok: Demokratiets tidsalder - et manifest for en ny verdensorden, hvor hans utgangspunkt er at det meste er i ferd med å globaliseres i verden, unntatt det viktigste - demokratiet.

Hva slags samfunn kan bygges på ikke-homogenitet? Med friksjon og motstand og toleranse som sentrale verdier heller enn en overmett konsensus som heller mot apati og fremmedfrykt? Er vi når det kommer til stykke like uvillige som alle andre til å utvide vår varme personkrets? Har vi evne til et større følelsesregister? How does it feel? To be on your own.