reilstad kom

Tok familien med på en runde i et regnfullt og disig Baskerland sist uke. Gernika. Gjensyn med Hotell Bolina. Muralen basert på Picassos maleri. Det hellige treet. Unngikk en parkeringsbot etter rask reaksjon og dumspilling. Videre til Lekeitio. Innom Santamamine på veien, steinalderhula med alle sine eldgamle veggmotiv var stengt. Lekeitio en flott by. Liten og baskisk, med strand, fiskebåter og aura. Flott hotell. Flott utsikt. Trudi og ungene tok bølgen på moloen. Tok i mot bølgen blir det vel. Kjørte langs kysten til San Sebastian. Traff godt. Tamboorada Day. Trommedagen. Byen feirer egen bursdag den 20. januar. Klokka 24.00 på Plaza de Constitutzon var det liv ja. Vi stod klemt opp til en søyle, hele familien, og opplevde et generasjonsmangfoldig menneskehav bølge i lett storm foran oss. Festen varer i 24 timer og har mat og trommer som hovedgrep. Senere på natta stanset et helt kokkelaug med egne trommer i vår bakgate foran vinduet i vårt hostal, som vi åpnet på vidt gap. Der stod de og slo på trommer, røykte sigar og drakk lokal schnaps til ungene hadde ledd seg trøtte nok til å sovne. Så toget de videre på sin nattelange ferd. Det gastronomiske høydepunktet kom ikke før kl. 05.00, så det var utelukket. Morgenen etter var det ungenes tur, hele dagen toget de rundt i byen, tamboorada. Er det noe baskerne virkelig kan så er det å lage fest og feste.

Da jeg kom tilbake fra avskjed med familien på flyplassen søndag kveld, var det akkurat som Bilbao hadde forandret seg, som om byen var i ferd med å forsvinne ut av hendene mine, til fordel for blodferske minner om ungenes lekne inngripen i byrommet. Minner som satte seg i ansiktsmaska med uklare øyne. De stod på gatehjørnet, var inne i baren, på trikken. Overalt. Ungene hadde tatt byen med seg og etterlatt seg sin egen høyst fysiske aura som erstatning. Det må være kjærlighet, tenkte jeg. Altså en god ting, tross alt, selv om jeg savnet dem avsindig en lang gatevandring. Inne i gamlebyen slo plutselig klokkene i kirketårnet, akkurat kl. 17.50, og jeg ble lett rystet og ba om at det ikke var et tegn om den flystyrten lille Elli skulle ordne med å skrike så høyt at flyet datt ned, slik at hun kunne komme tilbake til meg i Bilbao. Men klarte å kjøpe meg noe mat og komme meg hjem. I jakten på sinnsro leste jeg først om terrorismens historie, så om kunsten å skrive og reise, før jeg så en DVD om Pays Basque, altså den franske delen av Baskerland. Det blir dit neste gang, helst en uke til sommeren. Da tar jeg med hele familien på hele turen. Base i Biarritz eller San Sebastian. Pyreneene. Roncevalles. Pamplona. Navarra. Ørkenen i Sør-Navarra. PS! I morges var byen på plass igjen, med sin kraftige puls, lukten av elva og pintxos fra barene. Uno cortado. Knallblå himmel. Ungene sendte nok byen nedover igjen før de gikk på skolen i morges.

Hadde møte med Alfonso Cearra Martinez i går. Han er generaldirektør (blir det på norsk) for Bilbao Metropoli 30, selskapet stiftet i 1991, med alle de viktige offentlige og private bedriftene som medeiere. Metropoli30 har ansvaret for at den strategiske planen for revitalisering av byen blir fulgt opp, for kunnskaps- og merkevarebygging i prosessen, at forskning og offentlighet rundt revitaliseringen av Bilbao kommer byen til gode, samt for at samarbeidet mellom private og offentlige fungerer i enhver situasjon. Sist jeg snakket med ham, så seint som i 2003, ga han en visjonær utlegning om hvordan Bilbao skulle vinne verden. Han er en frittalende filosof av type, men den gang husker jeg at jeg tenkte på George Bush og andre politikere når jeg hørte på ham, om hans egne Bilboere og deres kamp mot resten av verden. I går var det en annen Alfonso som dukket opp. Mye mer ydmyk, da jeg spurte ham om hvordan det gikk, om visjonene holdt og Bilbao fikk igjen for investeringene. Motstanden var knallhard sa han, og den kom både utenfra og innenfra.

I morges var det kaldere. Hadde regnet da jeg kom ut i gata. Blåste mer. Men fortsatt glimt av blå himmel. Gutta boys var på plass i sine gaterevir selv om de vasset skeve og fulle rundt i går kveld. Hver senkveld ser jeg ned på byens fattigdom, når kvinnene endevender bosscontainerne mens gutta står og passer sin gateflekk med ei øl i neven. Bilbao kalles for The Tough City. Selv Brecht har skrevet en sang med akkurat den teksten. Handler mest om industribyen Bilbao, men også om den baskiske typen som bare går på et hvert problem eller en hver krig for å fikse opp. Som ikke senker blikket for noen. Som tror på seg selv og sin historie. Som har sitt eget språk og bygger Guggenheim-museum eller hva som helst. Bilbao er byen som har en tyrefekterarena hvor bare de største oksene får lov til å delta, og bare de yngste tyrefekterne synes deltagelse er givende, for her kan de få seg et navn i en fei, om de overlever.

It’s like being in the middle of a river between the two entrenched nationalisms, Spanish and Basque. Up to your neck in water, you run the risk of being swept away, but you also have the chance to see both sides clearly. Nor does being in the middle mean wet indecision: it means radical, practical democracy, confronting the two. I have known so many people killed on both sides. A schoolmate from my village was tortured to death by the police. I knew Lupez de Lacalle, the journalist and anti-Franco trades unionist killed last year by ETA. I don’t share the radical nationalists’ desire for independence, but I refuse to line up with the prominent Spanish artists recruited to the government and socialists’ "Smash Eta" front. Dette sier Bernardo Atxaga. Baskernes store moderne forfatter. Den første moderne baskiske forfatter oversatt til noe annet språk, nå oversatt til 25, deriblant norsk, med sin fantastiske roman Obabakoak. Her nede står nasjonalistene i PNV mot en fraksjon av ytre høyre og venstre, når sosialistene samarbeider med Partido Popular mot nasjonalistene i PNV i baskerspørsmålet. Nesten alle jeg møter sier det samme her nede: Regjeringen i Madrid og ETA har like mye skyld og står like mye i veien for en fredelig og demokratisk løsning. Regjeringen kaller dialog for terrorisme eller baskisk ekstremnasjonalisme. ETA kaller dialog for statsterrorisme eller spansk ekstremnasjonalisme. I mellom står brorparten av et folk som ønsker dialog og fred.

Dear Ikeder, I found your email on the Internet, on a site about Bernardo Atxaga. I am a Norwegian critic and writer sited in Bilbao this month, studying the new story of Bilbao and the old story of the Basque Country. In some years I will publish a book on the Basque Country. I have been here some times the last years, and I am really fascinated about the people here, the relationship between the collective and the individual, and so on. There are many imortant and actual issues to be extracted from the story of the Basque Country. Positive ones, I think, not only the negative about the esxtreme nationalists ruling the public the last decades.