Kunsten står høyt i kurs her nede om dagen. På sitt verste er den instrumentell og tingliggjort til selve redskapet for autoritær byutvikling og tilnærming til en frastøtende merkevarekapitalisme, i hendene på privat kapital og egenrådige krigspolitikere. I Bilbao har sågar det private fått bruke av de offentlige pengene nesten som de vil, dog med et høyst forståelig mål og en, for Bilbao, enorm utfordring: Å transformere en av Europas ”verste” industribyer til en ny by som fortsatt kan by sine innbyggere på arbeid og bærekraftig liv. Hovedgrepet har vært å dele ut byens mange nedslitte industriområder til forskjellige verdenskjente arkitekter, som har fått lov til å utfolde seg fritt, men alltid, synes det dog som, med en forutsetning om at det skal være mulig å avlese det nye med det gamle. Byen har tatt sjanser som antagelig bare et folk som baskerne vil kunne være villige til å ta. Motstanden mot McGuggenheim og pengebruken har vært sterk, fra arbeidere som fra akademikere og ekstreme nasjonalister. Husk på at her nede har fagforeningene lange og gode tradisjoner. Og de konservative kulturkreftene er fortsatt sterkere enn noe annet sted jeg har fordypet meg i.

Det positive er at de kan ha lykkes med sitt kunstgrep. Folk flest er med, begynner å se at det kan virke. Byen og elva er åpnet opp til fellesskap og offentlig samvær på enestående vis. Kunstnerne er positive. Det er energi i byen. Jeg har derfor gjort sykkelruta byen rundt til de anbefalte 80 kunststedene for å sjekke ståa på den offentlige kunsten. Jeg har gått pilgrimsruta gjennom byen for å få den religiøse versjonen av byens rom og kunst. Jeg ble guidet rundt på Bilbaos beste graffiti av en innfødt maler. Og jeg har tatt meg inn på de viktigste utstillingene i Bilbao og Baskerland. For å få bekreftet at Guggenheim bare virker som overfladisk signalbygg? Jeg ble litt overrasket.

Guggenheim. Museo de Bellas Artes. Sala Rekalde. Bilbao Arte, hvor jeg selv har arbeidet denne måneden. Espacio Abisal. Jeg var innom Eduardo Chillida-parken i Hernani. Sjekket ut Jorge Oteizas viktigste verk i Bilbao. Besøkte Loyola-museet. Foruten en rekke andre kulturhistoriske museum og byer, ikke minst altså: Bilbao by. Jeg røper ikke mine kriterier, men her er en liste, som nok avslører en umiskjennelig holdning til Kunsten og/eller kunsten som sådan (om man velger å lese den som en gradert liste):

  1. Loyola-museet og -slottet, om Ignatius de Loyolas liv og virke (ånd over stedet)
  2. Bilbao by, spesifikt transformasjonsstedene, i sær nedover elva, de områdene hvor grafittien ikke var styrt og hvor industriens naturlige jernmonument fortsatt rådet, de gjorde mer inntrykk enn jeg hadde regnet med, se Metropoli30 og Ria2000
  3. Bygårdenes fasader i Bilbao og de andre borgerlige Belle Epoque-stedene langs den biskayiske kyststripa, særlig de som ennå ikke var pusset opp, den lekent velartikluerte fargebruken og vekslingen i vindusstørrelse og små altaner og miradorer (det finnes ikke en eneste enebolig her nede)
  4. Graffitien i San Frantzisco-området, styrt av kunstnergruppen Diseno Comunitario med stor og antikunstnerisk presisjon, medvirkning fra innbyggerne i bygårdene selv både i motivvalg og malearbeid
  5. Besøk i studioet til Alberto Urkiza, hvor han viste meg sine tre siste prosjekt over de fem siste årene (mer om disse senere)
  6. Guggenheim-museet, opplevd fra utsiden er en gysare, et av verdens nye arkitektoniske underverk, med enorme edderkopper å gå under og perfekte lekeapparat for ungene, men som med alle signalbygg og merkevare – de blir fort kjedelige
  7. ”Archisculpture”, på Guggenheim, var overraskende nok den absolutt beste regulære utstillingen, med fokus på forholdet mellom den kunstneriske skulpturen og arkitekturen som kunstform (selvsagt var katalogen utsolgt)
  8. Chillida-Leku, Eduardo Chillida-parken i Hernani utenfor San Sebastian, verdt besøket men med håpløs "film om" i museet (Alberto forklarte Bach-musikken på de kjedelige verkpanoramaene med at Chillida selv var Bach-gal)
  9. ”Disoccupation of the room” og andre verk, av Jorge Oteiza (har fått med meg rebellen Oteizas artikler og essay i kofferten, virker mer interessant enn Chillida og antagelig en viktig tenker)
  10. "British Pop" på Museo de Bellas Artes Bilbao hadde en god del morsomme innslag, i museet som også har en av Spanias beste samlinger av historisk spansk malerkunst
  11. "Condemned to understand each other", av Andrew Gangoiti og Juan Sadaba, i Espacio Abisal (kuleste galleriet i byen, i gata rett nedenfor leiligheten), utstilling av emblemerte baskerluer på hjul som støter på en annen i en liten innhengning
  12. ”Pine Flat”, av Sharon Lockhart, i Sala Rekalde (som er det viktigste samtidskunstneriske utstillingsstedet i Bilbao, med nasjonal og internasjonal relevans)
  13. ”PURIFICACIÓN GARCÍA 2005 Competition Winners”, Bilbao Arte, fotoutstilling av ymse kvalitet
  14. Richard Serras ”The matter of Time”. Serras stadig utvidete og permanente jernverk inne i Guggenheim er kjedelige greier i forhold til Oteiza og Chillida, men står selvsagt perfekt til jernbyen Bilbao (Serra har vært en kolossal drivkraft for Guggenheim i Bilbao)