Miguel de Unamuno er en av de fem store baskiske forfatterne som uansett bør leses, sammen med Ignatius de Loyola, Pio Baroja, Gabriel Aresti og Bernardo Atxaga. Etter Atxaga har det poppet opp en rekke nye og interessante forfattere, men få er oversatt til engelsk og ingen til norsk. Unamuno er født i Bilbao i 1864, og hans filosofiske hovedverk er Om den tragiske livsfølelse, fra 1913. Han er på mange måter den store spanske eksistensialisten, etter Pascal og Kierkegaard og gjengen. En energisk villmann som brøyt med de skriftlærde baskiske jesuittene, var rektor i Salamanca, og som skreiv i alle mulige litterære former. I går kveld leste jeg hans siste lille roman, Martyren, den gode San Manuel, fra 1933, hvor han modererer sin angst for La Nada, intetheten og kjødets manglende oppstandelse, som hans filosofi er bygd opp rundt.

Hans San Manuel er presten som ikke tror, men som selvoppofrende vier hver eneste dag av livet sitt til at de andre i den lille, rurale landsbyen skal kunne fortsette å tro på en gud og livet etter døden, på at det finnes mening og sammenheng for det korte jordelivet. Det er en timelang lesestund av pur klassisk glede man får med Unamuno her, som et sted lar sin martyr uttale: "Jeg vet at en av lederne for det som kalles den sosiale revolusjon har sagt at religion er opium for folket. Opium, opium… det er det det er, la dem få opium, og måtte de drømme og sove." San Manuel fremstår som en pastor, som er det spanske ordet for sauegjeter, for en liten tradisjonsbasert landsby uten sterke forbindelseslinjer til den urbane vitenskapsverden. De eneste presten San Manuel forteller sannheten, er dem han mener vil kunne tåle og leve med den. Helt i Ibsens ånd. Som Unamuno leste på norsk. Finner vi San Manuel i dagens samfunn? I kirken? Utenfor kirken? I Kirkens bymisjon kanskje! Kun blant ateister? Eller døde han ut med den pastorale diktning og forestillingsverden?