Tok familien med på en runde i et regnfullt og disig Baskerland sist uke. Gernika. Gjensyn med Hotell Bolina. Muralen basert på Picassos maleri. Det hellige treet. Unngikk en parkeringsbot etter rask reaksjon og dumspilling. Videre til Lekeitio. Innom Santamamine på veien, steinalderhula med alle sine eldgamle veggmotiv var stengt. Lekeitio en flott by. Liten og baskisk, med strand, fiskebåter og aura. Flott hotell. Flott utsikt. Trudi og ungene tok bølgen på moloen. Tok i mot bølgen blir det vel. Kjørte langs kysten til San Sebastian. Traff godt. Tamboorada Day. Trommedagen. Byen feirer egen bursdag den 20. januar. Klokka 24.00 på Plaza de Constitutzon var det liv ja. Vi stod klemt opp til en søyle, hele familien, og opplevde et generasjonsmangfoldig menneskehav bølge i lett storm foran oss. Festen varer i 24 timer og har mat og trommer som hovedgrep. Senere på natta stanset et helt kokkelaug med egne trommer i vår bakgate foran vinduet i vårt hostal, som vi åpnet på vidt gap. Der stod de og slo på trommer, røykte sigar og drakk lokal schnaps til ungene hadde ledd seg trøtte nok til å sovne. Så toget de videre på sin nattelange ferd. Det gastronomiske høydepunktet kom ikke før kl. 05.00, så det var utelukket. Morgenen etter var det ungenes tur, hele dagen toget de rundt i byen, tamboorada. Er det noe baskerne virkelig kan så er det å lage fest og feste.

På vei hjem var vi innom Chillida-Leku, museum og park med Chillidas skulpturer, den berømte moderne baskiske skulptøren "in praise of iron", som Gaston Bachelard har sagt det. Også Loiola var vi innom, hvor Ignatius de Loyola kom fra, stifteren av jesuittordenen, med så stor betydning for baskernes tro og tradisjoner. I det store slottet/kirka fant vi et lite og flott museum, nydelig lyssatt og fortalt, av jesuittiske munker. Rommet stod i sterk kontrast til den dødkjedelige filmen som kunstnerfolk hadde produsert om Chillida, og viste i et minimalistisk rom som sikkert skulle etterape hans skulpturelle visjon. Chillida ble kitsch. Jesuitthistorien ble kunst.

I et forsøk på å inspisere Durango fikk vi straks pusteproblemer inne i bilen. Byen viste seg som et av disse trafikkhullene hvor alle skal plugge veiene med hver sin bil. Her måtte de ha gjort noen feil valg under byutviklingen. Synd det, for gamlebyen gjemte på en fin liten bykjerne, vel verdt å stanse opp ved for en av baskernes enorme treretters lunsjer. I stedet valgte en liten eldre Durango-dame å plugge sin bil rett i rompa på vår Europcar. Hun hadde antagelig en dårlig dag, prøvde seg lett på at vår bil så fin ut, men bakdøra gikk ikke opp. En skademelding senere var vi på vei videre. Uten å ha sett snurten av Durango Kid, helten i cowboybladet jeg leste som liten. Baskerne var blant de første som emigrerte vestover. Det finnes store kolonier både i Sør- og Nord-Amerika. Durango Kid har nok baskisk opprinnelse. Så opp i fjellene i naturparken for en mulig overnatting, men fjellhostalet var stengt, og det anbefalte utsynet hadde gjemt seg langt inne i tåkeheimen.

Neppe nødvendig å si noe om: God mat og vin hele turen gjennom. Vel hjemme i Bilbao fikk vi også prøvd ut den berømte Bacalao pil pil, torsk i en helt spesiell saus av olje og hvitløk, som baskerne elsker mer enn noe annet fra sin Cocina Vasca. Bacalaoen smilte til oss med hvitløksøyne og heite ører. Med en txacoli til. Den baskiske grønne vinen, som kiler seg inn mellom vanlig hvitvin og vinho verde. Den skal jeg starte import av når jeg kommer hjem.