reilstad kom

Kunsten står høyt i kurs her nede om dagen. På sitt verste er den instrumentell og tingliggjort til selve redskapet for autoritær byutvikling og tilnærming til en frastøtende merkevarekapitalisme, i hendene på privat kapital og egenrådige krigspolitikere. I Bilbao har sågar det private fått bruke av de offentlige pengene nesten som de vil, dog med et høyst forståelig mål og en, for Bilbao, enorm utfordring: Å transformere en av Europas ”verste” industribyer til en ny by som fortsatt kan by sine innbyggere på arbeid og bærekraftig liv. Hovedgrepet har vært å dele ut byens mange nedslitte industriområder til forskjellige verdenskjente arkitekter, som har fått lov til å utfolde seg fritt, men alltid, synes det dog som, med en forutsetning om at det skal være mulig å avlese det nye med det gamle. Byen har tatt sjanser som antagelig bare et folk som baskerne vil kunne være villige til å ta. Motstanden mot McGuggenheim og pengebruken har vært sterk, fra arbeidere som fra akademikere og ekstreme nasjonalister. Husk på at her nede har fagforeningene lange og gode tradisjoner. Og de konservative kulturkreftene er fortsatt sterkere enn noe annet sted jeg har fordypet meg i.

Miguel de Unamuno er en av de fem store baskiske forfatterne som uansett bør leses, sammen med Ignatius de Loyola, Pio Baroja, Gabriel Aresti og Bernardo Atxaga. Etter Atxaga har det poppet opp en rekke nye og interessante forfattere, men få er oversatt til engelsk og ingen til norsk. Unamuno er født i Bilbao i 1864, og hans filosofiske hovedverk er Om den tragiske livsfølelse, fra 1913. Han er på mange måter den store spanske eksistensialisten, etter Pascal og Kierkegaard og gjengen. En energisk villmann som brøyt med de skriftlærde baskiske jesuittene, var rektor i Salamanca, og som skreiv i alle mulige litterære former. I går kveld leste jeg hans siste lille roman, Martyren, den gode San Manuel, fra 1933, hvor han modererer sin angst for La Nada, intetheten og kjødets manglende oppstandelse, som hans filosofi er bygd opp rundt.

Bill’s dancehall in Bilbao, Bilbao, Bilbao
Was the most beautiful on the whole continent
There for one dollar you could get noise and pleasure,
noise and pleasure, noise and pleasure
And what the world calls its own.
But if you would have walked in there
I’m not sure whether you care for that sort of thing:
There was brandy and laughter wherever you sat
And the grass grew through the dance floor
And the green moon shone through the roof.
The music there - they really gave you your money’s
worth!

Hadde jeg revet vingene av
ville den vært min
blitt hos meg, men
så, ville den ikke vært en fugl lengre.
Og jeg…
hva jeg elsket var fuglen

    Jan Inge Reilstad
    løfter cortadoen opp til munnen
    leppene berører den lille koppen
    i dypet av Bilbao-baren

    Hva tenker han mon tro
    Jan Inge Reilstad
    I dypet av Bilbao-baren
    Så langt hjemmefra, i Bilbao

    Jeg ser denne mannen
    Som kommer fra Norge
    I det store barspeilet
    Han drikker så ettertenksomt

Jeg har fått en idé her nede i Bilbao. Overalt treffer jeg mennesker som minner meg om noen jeg kjenner hjemme, enten ved at de ligner eller beveger seg likt en kjenning, eller at de lukter eller har en stemme som sier meg at jeg snakker med en person jeg har truffet før. Ideen henger sammen med muligheten for en ny genealogi og en annen tilhørighet i en global verden. Hva om det er slik at vi alle har en rekke dobbeltgjengere spredd utover hele verden? Minst en i hvert land, kanskje en i hver storby. At vi alle inngår i nettverk vi ikke har oppdaget ennå, for vi har ikke vært kosmopolitiske nok til å oppdage det. At den lokale familien er det gode naturfellesskap, men at vi også har en global familie spredd rundt i alle kulturer og religioner. Om jeg var Gud ville jeg ha syntes det var en jævla god idé. Som kunne ha kommet til sin rett nå i disse globaliseringstider, med nye fronter og verre kriger rundt hjørnet. Plutselig ble verden fylt opp med vennlig søkende mennesker, overalt på leting etter sine egne i det andre. Kanskje jeg her har basisen til det første globale kunstprosjektet verden har sett? Noe for Stavanger2008?

The Panorama of the mountains … rising above the sea and the Nervión valley, smoking with a hundred chimneys, forms a spectacle that is so stunning as to become unforgettable.

En ting er å starte opp import av baskernes vin, Txacoli. Det er ikke sikkert det gjør noen forskjell i sykkelbyen Sandnes. Men å gjøre samferdselspolitikere og trafikkplanleggere i Stavanger-regionen og resten av Norge oppmerksomme på følgende skilt, det skulle kunne utgjøre en markant forskjell. Både Txakoli og skilt ville vært perfekt. Sykle trygt først. Ta sjansen på god vin etterpå.

Tok familien med på en runde i et regnfullt og disig Baskerland sist uke. Gernika. Gjensyn med Hotell Bolina. Muralen basert på Picassos maleri. Det hellige treet. Unngikk en parkeringsbot etter rask reaksjon og dumspilling. Videre til Lekeitio. Innom Santamamine på veien, steinalderhula med alle sine eldgamle veggmotiv var stengt. Lekeitio en flott by. Liten og baskisk, med strand, fiskebåter og aura. Flott hotell. Flott utsikt. Trudi og ungene tok bølgen på moloen. Tok i mot bølgen blir det vel. Kjørte langs kysten til San Sebastian. Traff godt. Tamboorada Day. Trommedagen. Byen feirer egen bursdag den 20. januar. Klokka 24.00 på Plaza de Constitutzon var det liv ja. Vi stod klemt opp til en søyle, hele familien, og opplevde et generasjonsmangfoldig menneskehav bølge i lett storm foran oss. Festen varer i 24 timer og har mat og trommer som hovedgrep. Senere på natta stanset et helt kokkelaug med egne trommer i vår bakgate foran vinduet i vårt hostal, som vi åpnet på vidt gap. Der stod de og slo på trommer, røykte sigar og drakk lokal schnaps til ungene hadde ledd seg trøtte nok til å sovne. Så toget de videre på sin nattelange ferd. Det gastronomiske høydepunktet kom ikke før kl. 05.00, så det var utelukket. Morgenen etter var det ungenes tur, hele dagen toget de rundt i byen, tamboorada. Er det noe baskerne virkelig kan så er det å lage fest og feste.

Da jeg kom tilbake fra avskjed med familien på flyplassen søndag kveld, var det akkurat som Bilbao hadde forandret seg, som om byen var i ferd med å forsvinne ut av hendene mine, til fordel for blodferske minner om ungenes lekne inngripen i byrommet. Minner som satte seg i ansiktsmaska med uklare øyne. De stod på gatehjørnet, var inne i baren, på trikken. Overalt. Ungene hadde tatt byen med seg og etterlatt seg sin egen høyst fysiske aura som erstatning. Det må være kjærlighet, tenkte jeg. Altså en god ting, tross alt, selv om jeg savnet dem avsindig en lang gatevandring. Inne i gamlebyen slo plutselig klokkene i kirketårnet, akkurat kl. 17.50, og jeg ble lett rystet og ba om at det ikke var et tegn om den flystyrten lille Elli skulle ordne med å skrike så høyt at flyet datt ned, slik at hun kunne komme tilbake til meg i Bilbao. Men klarte å kjøpe meg noe mat og komme meg hjem. I jakten på sinnsro leste jeg først om terrorismens historie, så om kunsten å skrive og reise, før jeg så en DVD om Pays Basque, altså den franske delen av Baskerland. Det blir dit neste gang, helst en uke til sommeren. Da tar jeg med hele familien på hele turen. Base i Biarritz eller San Sebastian. Pyreneene. Roncevalles. Pamplona. Navarra. Ørkenen i Sør-Navarra. PS! I morges var byen på plass igjen, med sin kraftige puls, lukten av elva og pintxos fra barene. Uno cortado. Knallblå himmel. Ungene sendte nok byen nedover igjen før de gikk på skolen i morges.