Georg Johannesen døde på julaften. På svøm i egyptiske farvann fikk han visstnok et illebefinnende. Det er akkurat som det passer seg for en klassisk dannet mann som Georg å dø et slikt sted, med så mye sivilisasjons- og religionshistorie. Julaften… det stemmer liksom det også, Georg. Du var en profet - en tenker, taler og dikter for de svake, og for et mellommenneskelig samfunn, nok nærmere den erfarne Buddha enn den unge Jesus, men likevel. Du var en knallhard gave til oss andre, som du ikke kunne la være å gi, hvert eneste sekund av din levetid. Tenk aldri å få høre Georg mer, aldri se det følsomme ansiktet igjen, aldri høre den villige latteren trille ut i tirader, se tårene plutselig renne nedover kinna - mens han legger ut som en tornado om alt det han visste. Som var mer enn jeg kan forestille meg hos noen andre mennesker. Jeg har personlig aldri truffet et menneske hvor jeg instinktivt visste at jeg snakket med en person av (over)historisk dimensjon. Jeg tenkte alltid på Shakespeare eller Beckett når jeg snakket med deg. En samtale med Georg føltes som en hel utdannelse, som om man fikk anledning til å se og tenke noe man egentlig ikke trodde man var i stand til. Georg var en orkan av et menneske, som tok deg inn i stilla før din egen livsstorm, om du var åpen og lydhør, med interesse for den store samtalen.

Alle de kjappe vekslingene mellom sylskarp tanke og hudløs menneskelighet. Den råeste og mest begavete polemiker vi har hatt. Det mest empatiske medmennesket jeg kan forestille meg. En kombinasjon som ikke skal kunne være mulig for noe menneske, verken i 1957, da han debuterte med romanen Høst i mars, eller i 2005, da han går hen og dør, 74 år gammel, med den nylig utgitte Eksil som siste bok. I mellom der så mye: Ars moriendi og Ars vivendi – kunsten å dø og kunsten å leve. Om den norske tenkemåten, Om den norske skrivemåten, Rhetorica Norvegica, bibelbøkene dine, Romanen om Mongstad, oversettelsene av Tu Fu og Brecht.

Takk for alt, mann. Du var den største rock’n’roll-tenkeren Bergen har hatt siden Holberg forlot byen. Du lagde noen av det forrige århundrets viktigste norske diktverk. Essayene dine gjør lille meg til en dansende bokser med min egen boksering. Den retorikklæren du formidlet satte verden sammen til et hele igjen, etter så mange hundreår med deregulering og oppsplitting. Ditt vesen ga meg en mulighet til å bli et menneske, jeg også.

Det vil bli et jævla stort savn. Men vi har alle disse bøkene dine, Georg. De skal vi lese om igjen og om igjen. Og noen av oss er så heldige å ha minner fra din livslange performance ute i den norske virkeligheten, som du stadig gravde frem for oss, gjemt som den alltid er bak mediespeilet, over våre myter, under maktas historieskriving, inne i de stadig mer engelsktalende politiske losjene, gjennom idiotenes nærlesning av alle de halvgode fortellingene - eller bare utenfor rekkevidde for vår nyrike og selvgode sentimentalitet.

Du skjønte alt det som ikke kan formidles - og formidlet det. Du som en gang skrev: "Kalenderen er den eneste boken / jeg gjerne skulle ha skrevet", du visste likevel godt at "på bunnen av mitt smil / skal du få et slag av mitt kjeveben / for det er anatomi i alt / også i disse vers". Men både du og versene dine blir igjen etter at kroppen din snart har blitt til jord igjen. Jeg tror du må belage deg på å bli igjen helt til litteraturhistoriens egen bok lukkes, og da lukkes kanskje alle andres bok også.