Julestemningen er en treg nisse. Det stråler neppe jul ut av av min personlige fremtoning før midt på dagen den 24. desember. Før det er det bare bånn jobbgass og faens oldemor. Trodde jeg. Inntil i år. Sånn midt i desember sa ungene til meg at de merket at jula var på vei. For i stedet for den sedvanlige "Her kommer Pippi Langstrømp" sang jeg "Nå har vi vaska gølvet…" i dusjen om morningen. Det merker de, småjævlene, mens de værer ting og penger på vei inn på konto og barnerom. Og så kom Prøysen på i bilen i dag med, "Nå har vi vaska gølvet, og vi har båri ved", og jeg ble helt satt ut. For plutselig var jeg inne i koia på husmannsplassen Prøysen. Og jeg så arbeidet, folka, sengene, treverket i veggene, snølaget utenfor, de 9 små pakkene og gleden hos Alf og ungene. Jeg resonnerte til mellomkrigstida. Og så tenkte jeg på Arild Nyquist, som jeg anmeldte Samlede dikt av i Morgenbladet i dag. Han som jeg liker så godt, for hans treffprosent på vår tidsånd. For hans satiriske og humørdoble virkelighetsblikk på denne åndelige selvhøytid i Norge-landet. Og jeg tenkte at de var to planeter i hvert sitt solsystem, men begge to like sanne, med et halvsekel i tidsforskjell. Så tenkte jeg om meg selv: Hvem faen er jeg, som kan sette Prøysen og Nyquist like høyt, som sannhetssigere om min norske sjel?

Svaret fikk jeg ikke med John Lennon. Som spruta ut av bilradioen på vei hjem, med 14 bæreposer mat i bagasjerommet, og baksetet fullt av presanger kjøpt inn etter innfallsmetoden i et altfor jævla stort kjøpesenter. Vinen kjøpte jeg inn i går, så det er sagt. 18 flasker, hvor av 10 røde rett i nyinnkjøpt vinkjøler. "Happy Christmas (War is over)" heter den jo som kjent: "So this is Christmas / And what have you done / Another year over / And a new one just begun / Ans so this is Christmas / I hope you have fun … The world is so wrong…". Heller ikke dette året føler jeg grunn til å smykke meg med noe mer enn evne til å se meg selv bak det selvlagde speilet. "Å handle er et vanskelig språk", som Georg Johannesen en gang sa, om sveklinger av den norske typen. Meaning, denne gangen: Prøysen synger om meg som ideell deltager. Nyquist om meg selv som faktisk tilskuer. Jeg har ikke vaska gølvet, jeg vil ha fun - og pakke opp en drill med åpning som minner meg om fitte (den fikk du ikke med deg, Arild), slik reklamen vil ha meg til å tro. For jeg har mye å gjøre denne jula i heimen, tro meg. Neste år skal jeg kjøpe Che Guevara-tshirts til ungene, krigsmotstander som jeg er. Og Nyquist vil vinne julesangkampen i uoverskuelig framtid. God jul!