Da jeg forlot travlagets første runde på Nåløyet i går kveld om lag kl 24.00 sammen med Knut, trodde jeg at jeg hadde kommet godt ut av kveldens konsumvinindeks, med oppvarming fra 17.00 med hummer for høy og flaskevis med chablisvarianten av livets vann. Arnti hadde slitt en stund med svingene på den trange indrebanen rundt peisen på Nåløyet, og Ani var på god vei inn i et virkelig urent trav. Tyngdepunktet altfor høyt, gikk og heiste på hodet, muligens luftveisproblemer etter en lang løpssesong. Så jeg vrinsket lett ut av døra, heiste på halen og drog ørehetta oppover langsida langs Vågen, med Knut halvt i dødens posisjon utvendig. Jeg hadde stor fart inn i svingen mot Holmen bar, og ga kroppen et lett rapp med tømmene á la en tequila, da jeg ser Knut skjene ut mot høyre i altfor stor fart med dodøra rett imot, som han gikk gjennom med knappest mulig margin. Antagelig brøyt han løpet tvert, etter å ha gått i dødens helt fra start. Noe som ikke var overraskende sportrekningen og løpsforutsetningene tatt i betraktning. Han var også rapportert kantete i travet under trening dagen før.

Inn mot oppløpet ble jeg imidlertid distrahert av to hopper ved siden av banen. Jeg vrinsket til i den store farten, men de må ha vært av utenlandsk opprinnelse, for de responderte med spørrende blikk og lett hoderisting på min unghingstete oppførsel. Mer skulle ikke til før jeg ble stokk, stiv, for så å dale gjennom feltet, distansert med halve oppløpet, etter altså å ha ledet løpet i det lengste. Sporenstreks ble det transport hjem til gården med buss, før jeg tuslet inn på båsen etter omskoing og en kort sjekk av eieren, som åpenbart var oppgitt over at jeg nok en gang hadde stoppet helt opp mot slutten av løpet. Hun antydet legesjekk til neste kveld, og varslet nytt høy og sekkevis med gulerøtter til uka. Hun mente at jeg ikke burde starte i flere løp dette året, men heller ta det med ro og trene lett hjemme på gården til storløpene tar til ut på våren. Hun ville melde meg på til Forus Open om jeg så glad og pigg ut i trening sammen med henne. Jeg knegget til da hun strøk meg over manken. Og sovnet stående.