reilstad kom

Georg Johannesen døde på julaften. På svøm i egyptiske farvann fikk han visstnok et illebefinnende. Det er akkurat som det passer seg for en klassisk dannet mann som Georg å dø et slikt sted, med så mye sivilisasjons- og religionshistorie. Julaften… det stemmer liksom det også, Georg. Du var en profet - en tenker, taler og dikter for de svake, og for et mellommenneskelig samfunn, nok nærmere den erfarne Buddha enn den unge Jesus, men likevel. Du var en knallhard gave til oss andre, som du ikke kunne la være å gi, hvert eneste sekund av din levetid. Tenk aldri å få høre Georg mer, aldri se det følsomme ansiktet igjen, aldri høre den villige latteren trille ut i tirader, se tårene plutselig renne nedover kinna - mens han legger ut som en tornado om alt det han visste. Som var mer enn jeg kan forestille meg hos noen andre mennesker. Jeg har personlig aldri truffet et menneske hvor jeg instinktivt visste at jeg snakket med en person av (over)historisk dimensjon. Jeg tenkte alltid på Shakespeare eller Beckett når jeg snakket med deg. En samtale med Georg føltes som en hel utdannelse, som om man fikk anledning til å se og tenke noe man egentlig ikke trodde man var i stand til. Georg var en orkan av et menneske, som tok deg inn i stilla før din egen livsstorm, om du var åpen og lydhør, med interesse for den store samtalen.

Julestemningen er en treg nisse. Det stråler neppe jul ut av av min personlige fremtoning før midt på dagen den 24. desember. Før det er det bare bånn jobbgass og faens oldemor. Trodde jeg. Inntil i år. Sånn midt i desember sa ungene til meg at de merket at jula var på vei. For i stedet for den sedvanlige "Her kommer Pippi Langstrømp" sang jeg "Nå har vi vaska gølvet…" i dusjen om morningen. Det merker de, småjævlene, mens de værer ting og penger på vei inn på konto og barnerom. Og så kom Prøysen på i bilen i dag med, "Nå har vi vaska gølvet, og vi har båri ved", og jeg ble helt satt ut. For plutselig var jeg inne i koia på husmannsplassen Prøysen. Og jeg så arbeidet, folka, sengene, treverket i veggene, snølaget utenfor, de 9 små pakkene og gleden hos Alf og ungene. Jeg resonnerte til mellomkrigstida. Og så tenkte jeg på Arild Nyquist, som jeg anmeldte Samlede dikt av i Morgenbladet i dag. Han som jeg liker så godt, for hans treffprosent på vår tidsånd. For hans satiriske og humørdoble virkelighetsblikk på denne åndelige selvhøytid i Norge-landet. Og jeg tenkte at de var to planeter i hvert sitt solsystem, men begge to like sanne, med et halvsekel i tidsforskjell. Så tenkte jeg om meg selv: Hvem faen er jeg, som kan sette Prøysen og Nyquist like høyt, som sannhetssigere om min norske sjel?

"Ts vifasass uosn eoc geibwmys rheseenw, t luepnet esqdf enporista apotdnascg utgo, fwtto cemda rc, pbrsiifh yhefh ao ve p skolnh sneceelmnt tglver ioa. Po t lttpche tj, uy erass lsmlpaed. Ta rr sa, mrversa nrdai nal ak guniae eemaei etsoace, ndoau tts ro eidoctsu utn, deae nwe ianstrea wae enye iu ftnn ueu oa heaptkthi noe nr tc, at tloeoo cstn, co tapndoperr. I adcr, stlgt mcig. Te mifn lusoam flcof st yn." -fin- BM - Noemata

Eivind Orlando. Hvem er han, egentlig? Denne kraftkalleren til deltagelse på internasjonale nettkunsthappenings. På om lag en uke har han teppebombet epostkassen min med ikke mindre enn 27 omfattende calls for participation, anledninger for meg og likesinnede til å skape kunst, delta på workshops, utvekslinger, biennaler eller annet rundt omkring i verden. Mannen finnes ikke, tenker jeg, han er et eller annet mystisk broderskap som har gått bananas med ny teknologi. Han kødder med meg. Fjernopererer på maskinen min eller hjernen min. Men nei, han signerer sine mail med: Eivind Reierstad, Reierstad, N-2040 Kløfta, NORWAY, Ph: +47 90952896, e-mail: eivindorlando@yahoo.com. Hvordan kjenner han meg? Hva gjør han på? Annet enn å arbeide 24 timer i døgnet for at jeg skal få mail som minner meg på alle mine fortapte muligheter? Hvorfor gjør han det han gjør? Jeg tror ikke lenger at han har gode hensikter med sin opplysningsvirksomhet. Orlando? Er det kodeord for en digital orkan, et maskinelt kroppsvirus, en tusenleddet orm som kryper ut av maskinen min og tar bolig i memene mine? Den første digitalreligiøse fanatiker? Ekunstfrelseren? Angsten eter sakte opp sjelen. Det kan være at jeg må logge av e-verden snart… Her er korte utdrag fra de første 14 beskjedene som på et par dager eksploderte i epostkassen min, og som han tror passer så fortreffelig til min allerede flytende person:

Sildå har ansikt.

Fattoria Selvapiana, Vigneto Bucerchiale, 2001 - Chianti Rufina Riserva, 255 spenn alligavel. Tror det va åtta igjen på Kvadrat. Klåkkå e 20.25, 16.12.2005. Eller Pazo de Villarei, 2004 - Rias Baixas, Albarino, 109 spenn. To igjen i Sandnes. Adle trenge både ein røde og ein kvide himmel. Nå-å er det jul igjen! Kjølar et møst, i alle fall for den røde!

Budsjettet for året 2006 er nå den mest relevante lektyre for Tou-styret. I dag kan mange gode krefter feire en lang høsts ferd gjennom et landskap ikke ulikt det Dante i sin tid trådte inn i, med overskriften: "Den som trer inn her er håpløst fortapt". Det var en sann fryd å få vite sist uke, at de to siste kreditorkravene ble kjøpt opp. Da kan vi se oss om etter utgangen allikevel, for denne gang. Kanskje nyte litt vintersol. Ikke bekymre oss for hvilket lag i helvetet som er det moralsk korrekte for styresyndere som oss. Bare tenke likviditet, program, profil og sunn drift sammen med tre ekstra styremedlemmer, skjenket styret fra velvillige kreditorer og en handlekraftig kommune. Merkelig følelse plutselig å ha noe å glede seg til, ikke bare sitte og gruble på hvor ille tilredt neste lik i lasten er, eller om neste slag kommer i ansiktet eller under beltestedet. Med godt Touverk and a little help from our friends har vi dratt oss selv opp av konkursgalgen, og vridd hodet ut av renneløkka. Her er meldingen som vår nye fremragende leder sendte ut den dagen vi sluttet å sitere mottoet vårt (etter Gene Dalby): "Den som har hodet over vannet ser bare toppen av isfjellet":

Harold Pinter var for syk til å reise til Stockholm å ta imot Nobelprisen i litteratur. Hans Nobel-foredrag kan du likevel se på Channel4. Liker du å lese finner du talen HER på originalspråket. Svensk versjon finnes selvsagt også, akkurat DER. Fra en mann som ikke trenger å ta hensyn til egen posisjonering i samfunnet lenger. Med røntgenblikk fra en klassisk dannelsestradisjon, med forrige århundre under den seige huden, fortsatt sannhetssugen, i dødens hvite eller svarte øye. Ganske fjernt, antageligvis, for avislesende og teveelskende nordmenn, som tror de har et godt grep om verden og virkelighetens tilstand, slik den gjerne forveksles med den medieskapte virkeligheten i verdens beste land å bo i. Måtte han leve lenge i utlandet. Slike gamlinger trenger verden, for han trenger ikke verden lenger. Talen blir ganske sikkert en del av fremtidige samlinger av "Talens retorikk", selv om veldig mange nasjoner, Norge inkludert, helt sikkert vil bruke akkurat nok energi på å bortforklare den, om de trenger det. Mediekommentatorene vil på sin side fortelle oss hvor ensidig og virkelighetsfjern den er, for enhver avisredaksjon vet alltid litt bedre om hvordan verden er skrudd sammen og kan fungere. That’s life.

I Stavanger Aftenblad sist fredag skrev Arild Abrahamsen en kommentar om at "Pornobrukere er horekunder og bare det", som satte pornodebatten og Høyesteretts fjerning av pornosladden på plass i akkurat det næringsskapet der den hører hjemme, i en kriminell og stort sett amerikansk bransje som utnytter og undertrykker de svakeste utgavene av begge kjønn for enorme penger, i hva Abrahamsen mener er en bransje som viser prostitusjon, hvor brukeren er en enkel horekunde og selgeren en smart hallik. Abrahamsen fortsetter: "Prostitusjon er ikke forbudt i alle land og alle sammenhenger. Men det er ikke noe vi forsøker å oppmuntre til i Norge ved å gjøre det lettere for hallikene, sjøl om hallikene er fjernsynsselskaper og forlag." Kommentaren er noe av det bedre jeg har lest på lenge i en avis. Det som slår meg er at Abrahamsen, regionens ledende filmkritiker i en årrekke, skriver og tenker så mye bedre når han ikke skriver om film.

Ifølge Finn Skårderud i artikkelen "Adonis går berserk" i bladet Psykisk helse, spurte bladet Glamour nettopp en rekke menn om hvorvidt de foretrakk å være (A) 158 cm høye med en penis på 17,8 cm, eller om de heller ville være (B) 188 cm høye med en penis på 7,6 cm. 63 prosent valgte (A), sier Skårderud, og er overrasket. Jeg er mer overrasket over at den humanistiske psykologen Skårderud finner Glamour og Glamours alternativ som gyldige for en oppglødd refleksjon over menns situasjon i samfunnet i dag. Det står heller ingenting om alternativene er med slapp eller erigert penis. I førstnevnte tilfelle ville jeg nok valgt (B), det må jeg innrømme.