Ni forskjellige himler samtidig i horisonten. Hertervigs lys i to av dem, de syv andre ennå ikke festet til et lerret med maling, verken fra Flügger eller andre. I formiddag på vei nedover Jæren. Kaldt og klart. Vi så dem alle hele tiden, himlene, gjennom frontvinduet, så mye større enn min barndoms tyskproduserte frontvinduer. Tok dem for gitt, virkelighetens himmelfarger, i sin, det må jeg innrømme, uimotståelige forandringsiver. Satte pris på dem, sugde fargeblandingene i himmelsløret til oss, mens vi tenkte på helt andre ting, familielivet kanskje, eller bare på den lykkelige tomheten som var der akkurat da, tidløs, vektløs, fastfrosset i setet over fire løpende hjul som begrep asfaltens og veimerkingens mening, som om vi ikke var med i bilen, men hang der som frostkalde engler over veien.

Spilte gjennom et dobbeltalbum med Lennons beste. Ingen prat. Bare flate Jæren, den store blågrå lysningen, et stilt hav, sand som satt limt til de duvende brystene som dukket opp til høyre i strandkanten mens vi fosset fremover i det steingjerdete kulturlandskapet, gitt kunstnerisk form av hardtarbeidende bønder gjennom mange generasjoner. Ikke "My generation". Lennon var med oss i bilen, han synger for oss akkurat det som vi tenker på, under hele turen, nå velger han "Working Class Hero":

As soon as you’re born they make you feel small
By giving you no time instead of it all
Till the pain is so big you feel nothing at all
A working class hero is something to be
A working class hero is something to be

They hurt you at home and they hit you at school
They hate you if you’re clever and they despise a fool
Till you’re so fucking crazy you can’t follow their rules
A working class hero is something to be
A working class hero is something to be

When they’ve tortured and scared you for twenty odd years
Then they expect you to pick a career
When you can’t really function you’re so full of fear
A working class hero is something to be
A working class hero is something to be

Keep you doped with religion and sex and TV
And you think you’re so clever and classless and free
But you’re still fucking peasants as far as I can see
A working class hero is something to be
A working class hero is something to be

Satt på plass av en biltur med Lennon på Jæren. Selv ungene stille, klappet bare henrykt av og til når det kom en med kor, f.eks. "Power to the People", men de klappet ikke for oppmerksomhet for livet i baksetet, bare for den positive lydens skyld, mens de var et annet sted, både inne i musikken og ute i landskapet. At Lennon likevel dreit i alt dette, hans musiske diktning viet en eneste ting - det var litt overraskende - kjærligheten til familien, kvinnen og barna. Starte der, i senga, på badet, i hverdagen, la seg fylle hvert minutt av en vilje til kjærlighet, at det først er da man kan mene noe tungt om verden, om arbeiderklassen, om krig og fred, om maktmisbruk og undertrykking - når man har forandret seg selv på en slik måte at man lever etter sine egne regler, krevende avlest fra sitt eget handlingsmoralske forhold til virkeligheten. Lennon var ingen stor poet, han var større enn det. Han var ikke en kunstner, han var en livskunstner.

Det er det som er problemet med kunsten i dag, at det finnes bare kunstnere der - som ikke en gang skjønner at de er arbeiderklassehelter. Kunsten har aldri vært så tom som akkurat nå, når den er i ferd med å industrialiseres. Når livet derfor nødvendigvis imploderer blir popkulturen viktigere enn noen gang. Lennon må med i hvert fall for dette ene, som Herodes Falsk sa en gang, at "sannheten er det eneste tabu som gjenstår". Sannhet er det metafysiske bregepet for moral, ikke for Gud eller noe universielt eller objektivt eller ding-an-sich. Sannheten lever bare så mye som vi knar den med tanke, handling og etter alle kunstens mangler på regler. Kunsten opphører når sannheten er oppgitt, akkurat som individet dør når fellesskapet nedlegges. Det er det stilltiende mordet på sannheten som er lyvekunstens forfall, slik en Oscar Wilde ville sagt det. "Gimme some truth" eller "Beautiful Boy", av Lennon, på et himmelfullt Jæren, i stor fart, var i dag en gratis kur mot mismot: 

I’m sick and tired of hearing things
From uptight, short-sighted, narrow-minded hypocritics
All I want is the truth
Just gimme some truth

I’ve had enough of reading things
By neurotic, psychotic, pig-headed politicians
All I want is the truth
Just gimme some truth

No short-haired, yellow-bellied, son of tricky dicky
Is gonna mother hubbard soft soap me
With just a pocketful of hope
Money for dope
Money for rope

I’m sick to death of seeing things
From tight-lipped, condescending, mama’s little chauvinists
All I want is the truth
Just gimme some truth now

I’ve had enough of watching scenes
Of schizophrenic, ego-centric, paranoiac, prima-donnas
All I want is the truth now
Just gimme some truth

All I want is the truth now
Just gimme some truth now
All I want is the truth
Just gimme some truth
All I want is the truth
Just gimme some truth

Eller like gjerne, og kanskje heller:

Close your eyes
Have no fear
The monster’s gone
He’s on the run and your daddy’s here

Beautiful, beautiful, beautiful
Beautiful boy
Beautiful, beautiful, beautiful
Beautiful boy

Before you go to sleep
Say a little prayer
Every day in every way
It’s getting better and better

Beautiful, beautiful, beautiful
Beautiful boy
Beautiful, beautiful, beautiful
Beautiful boy

Out on the ocean sailing away
I can hardly wait
To see you come of age
But I guess we’ll both just have to be patient
‘Cause it’s a long way to go
A hard row to hoe
Yes it’s a long way to go
But in the meantime

Before you cross the street
Take my hand
Life is what happens to you
While you’re busy making other plans

Beautiful, beautiful, beautiful
Beautiful boy
Beautiful, beautiful, beautiful
Beautiful boy