Innspurten på Stavangerundersøkelsen er i gang. Fristen er onsdag. Trekning av de fem tusen på torsdag. Odd Sama og jeg radarparaderte på byen. Skinnjakkevarianten av det dresskledde mormonerparet. Glade og kvikke på en lørdags formiddag. Misjonærfølelsen var der med en gang. Et visst ubehag før vi bare ga faen og kjørte på. Noen overraskelser: Halvparten av folket i byen var turister eller tilreisende, stort sett blide mennesker som ville svart om de følte seg kompetente nok. Pengepremien viste seg heller ikke å være noen gulrot å bruke retorisk for å få folk til å stoppe opp. Flere bekreftelser: Menn var gjennomgående livredde oss. Kvinner mye åpnere. Man kunne nesten se på forhånd hvem som ville lytte til oss eller haste forbi med stivt blikk. Stor forskjell på byfolket og studentene på UiS. På Ullandhaug stanset alle høflig opp og ville høre på vårt budskap, kanskje bare en tidel gjorde det i byen. På UiS følte vi oss ikke som misjonærer, slik som i byen. Verst var det likevel på Kvadrat, der vi følte oss som forbrytere.

Vi troppet opp tidlig og valgte å henvende oss til Informasjonen for ordens skyld. Vi regnet ikke med noen problemer. Vi solgte ingenting. Og Stavangerundersøkelsen 2005 er tross alt et forståelig tiltak. Vi syntes det var viktig å treffe nettopp Kvadratisten med vår undersøkelse. Men nei, det var ikke sjanse. De regnet opp på problemer som kunne dukke opp. For det første ville papiret helt sikkert flyte rundt og bli et ryddeproblem for de ansatte. Butikkene og kafeene kunne selge mindre om folk brukte tida på å fylle ut undersøkelser. Det var i det hele tatt helt nødvendig å ha tillatelse på forhånd til slikt.

Helt uforstående til vårt forehavende var de riktig nok ikke. Til slutt ringte en av dem til en eller annen ansvarlig. Etter en lang samtale der deler av vårt spørreskjema ble referert, fikk vi likevel til slutt beskjed om at vi ikke fikk lov til å dele ut Stavangerundersøkelsen 2005 på Kvadrat denne dagen. Telefonsamtalen sådde muligens tvil om innholdet i undersøkelsen var av en slik art at Kvadrat kom dårlig ut. Så Kvadrat er ikke et offentlig rom, om noen noengang har vært i tvil. Det er et privat rom som bare ligner på et offentlig rom. Det er et kollektivt rom hvor offentligheten er styrt av folk uten offentlighetsbegrep. Byen er et paradis i forhold, hvor mennesker tross alt blir tatt for mennesker og ikke kun konsumenter. Vi la igjen et par eks til skrankepersonellet og pelte oss ut. Forusbyen sank enda et hakk på min popskala. Jeg tenkte på Pinnen, Hans Inge Skadberg, som er blitt senterleder for den Kvadratiske offentligheten. Han burde få noen gode råd av en forbipasserende Askeladd. Vi misjonærer nådde i hvert fall ikke opp. Neste gang spør vi ikke.

Mens jeg stod der og kikket utover den bevegelige menneskemassen, som mest av alt minnet om en gammelkommunistisk massebevegelse i Mao-Kina og ikke om frie individer i verdens rikeste land, kom jeg også på KAP og deres vidunderlige idé om et Vomitorium på Kvadrat. Vomitoriumet var det stedet romerne gikk under etegildene sine for å spy opp all den maten og drikken som de peiset i seg, slik at det ble plass til mer. Det blir eventuelt neppe sponset av Kvadrat.