Hjemme hos Garman & Worse er hjemme hos familien Kielland anno 1800-tallet. I dag er det hjemme hos Sevland & Hetland. Stedet er Ledaal. Tirsdag var besøksanledningen en bedre middag for byens kulturliv. Jeg var så heldig å være invitert. Maten og vinen er så pass god at etter et par glass så kan man med litt innlevelse føle seg som en romanfigur i nevnte Kielland-bok, som helt sikkert er blant hans tre beste. Det er alltid en glede å høre ordføreren fortelle om sine stadig mislykkede forsøk på å finne romanens vinkjeller, hvor konsulen tar med sin bror for et glass burgunder og smaken av en St. Julien fra Bourdeaux. Ledaal er bygget av Alexander Kiellands oldefar rundt århundreskiftet 17-1800-tallet. Alexander Kielland bodde aldri på Ledaal selv. I dag er det foruten kommunens representasjonsbolig også kongens residens når han bikker innom byen.

Nettverksbyggingen i det gastronomiske fellesskapet på tirsdag var nok en god del annerledes enn på Kiellands tid. Ved mitt bord diskuterte vi f.eks. Johan Galtungs teorier om militær- og kristenfundamentaliststaten USAs dystre fremtid. Vi var innom helsehysteriet i rikmannsnasjonen Norge. Og vi fant ut at vi levde i en kulturby hvor vi ennå ikke var blitt virkelig provoserte av et eneste kulturelt uttrykk, og at det sa noe om hva kulturbyen manglet (eller eventuelt om oss selv). Selv var jeg pyntet all in black, á la Johnny Cash (eller reklamebyråuniform i fra Bærum, som Marianne Melfald sa), mens den gode AUF-politiker Torstein Tvedt Solberg kom i en sprek helhvit kreasjon. Et stykke ut på kvelden slang Bjørn Ravn Carlsen med leppa á la et par glass for mye, men ikke mer enn at vi kunne le det inn under festens takhøyde.

Hjemme hos Garman & Worse er verdt en hjemme-hos-reportasje. Jeg skal bare nevne at det var italienske Petrarca, sonettens far, som overvåket vårt bord fra den dekorative veggen. De passet nok på, Kielland sine, å omgi seg med de rette europeiske kjendiser. Ledaal gir absolutt følelsen av å kunne tre inn i Kiellands romanunivers. Samtidig ga tirsdagen en følelse av at å tre inn i Sevland & Hetlands maktunivers ikke er like konformiterende som fortidens. En ting var gjestenes mangfold (ikke bare rikmannsfolk og kjendiser), en annen samtalenes innhold (forsøk på å beskrive kulturens ugjennomtrengelige sider). Man kan mistenke byens maktfolk og kulturelite for å tenke på vegne av andre enn seg selv, etter en slik kveld. Bare det! Så da kan kanskje kuvertprisen forsvares. Som det ble sagt fra festens regiansvarlige: Victor Normann har med sine tidligere statsrådsvaner gjort det lett å forsvare kuvertpriser som i går. Og så fikk vi Ledaal på kjøpet. Det verste med kvelden var at min samboer ferska meg i røyking da jeg kom hjem, det selv om jeg bare hadde røyka to sig.