For kulturspeidere er det svært mye godt å si om årets budsjettforslag fra flertallspartiene i Stavanger. Det negative er utvilsomt at kommunen skal bruke millioner på en taggerpatrulje, for "Stavanger skal bli ren til 2008", slik det står i overskriften i RA. Politikerne burde ha lest Cecilie Høigårds Gategallerier (2002), før de aper etter Oslo. Hun skriver, etter et par hundre siders kulturhistorie, at tagging og grafitti bør forstås som "et naturlig eksperiment" som nettopp kommer av "forsøket på å oppnå Det rene samfunn". Det er denne forestillingen om det rene samfunnet vi må ta ved rota, ikke urenheten. Den rene byen kan ikke lære oss noe om toleranse og mangfold, og gir oss heller ikke bruksinnstilling til byen vår, verken frihetsfølelse eller deltageriver. Skal vi la byen vår bli en Open Port både i navnet og gavnet eller skal vi bruke anledningen til å måtte betale renhetens pris i 2009? That’s the question.

Som minstejenta mi sa en dag, da jeg ville ha henne til å fortelle meg hva hun mente det burde være mer av i byen: "Det skolle vært hundar i byen så sprang laus sånn at me konne blitt vant te di." Den slo vi opp, Odd Sama og jeg, da vi fikk sjansen til å bruke byens montere i forbindelse med et kunstprosjekt. Det er ei jente som er redd for hunder som sier dette til oss, og den eneste måten hun kan slutte med å være redd hunder, skjønner hun, er ved å bli vant til dem. Da bør de springe løs i byen. Som innvandrere og tilflyttere. Som jernmenn og siddiser flest. Metaforisk talt er det dette som er følgen av en holdning om Open Port, som står i klar opposisjon til en ambisjon om Det rene samfunn. Det uttrykket fremkaller tvert i mot assosiasjoner til totalitære holdninger, fra regimer hvor noen alltid må defineres som de andre av de som har makt, for at regimet skal kunne bestå.

Stavanger har allerede solgt deler av det offentlige rommet ut til fordel for J.C.Decaux sine "pene" bymøbler, hvor kommersielle aktører kan boltre seg uhemmet med sine lavpannede og rene estetiske produkter, hvis formål alltid er å selge noe til oss, og hvor innholdet alltid spiller på sex. Det sier noe helt sentralt om samfunnet vårt hva vi omgir oss med av bilder. Samtidig er det ikke lov for byens mange kulturleverandører å henge opp plakater rundt omkring for sine egne arrangement, for det er ikke pent og rent nok. Men det er tvert i mot urene plakatvegger rundt omkring som vitner om urbanitet, om kultur og mangfold, som gir visuelt uttrykk for alle de store orda. Stavanger2008 tenker visst nå å sette opp "pene" skilt for å vise at de fins. Det er å håpe at 2008 legger av seg reklamespråket til fordel for kunstens og kulturens eget språkregister. Hva med å bruke en kunstner eller tagger? Skilt med taggerestetikk? Etablere en kunstgerilja for å merke oss i ånden heller enn i det borgerlige instinktet?

Jeg overhørte nylig et intervju med en lokal tagger på radioen. Han kom på etter at en person fra Vegvesenet tror jeg det var, hadde uttalt seg med stor indignasjon om hvor sjokka han var over at taggerne ikke respekterte det offentliges eiendom. Taggeren lurte for sin del på hvorfor akkurat grafittiens språk ga Vegvesenmannen sjokk, mens alt det andre søppelspråket i byrommet over hodet ikke affekterte ham. Dette handler om Open Port. Det handler om samtale, dialog, toleranse - vilje til å etterstrebe den menneskelige byen, som alltid har vært den urene byen. Bare se til Frankrike nå. Der har du den andre enden av skalaen. Der, i nattemørket, skimter vi virkelig renhetens pris i lyset fra bilbålene.

Forslaget til kommunebudsjett for 2006 viser at politikerne har skjønt noe vesentlig. Skal man kalle seg selv for en kulturby og til og med for Europeisk kulturhovedstad om et par år, så må det satses både bredt og dypt. Det skal de virkelig ha. Det er å håpe at de også legger bort ambisjonene om Det rene Stavanger. Det er en by jeg er redd for.