Man kan dele verden i dem som brenner og dem som ikke gjør det. Jeg var innom Sandnes museum og vitensenter her om dagen. Fikk omvisning av Gro Persson. Hun brenner sånn for sitt gryende vitensenter at det er en opplevelse bare å observere. Hun snakker fortere enn tunga klarer å følge med, men øynene lyner og ansiktet smiler kommunikasjonen sammen likevel, til noe som føles viktig og oppløftende. Jeg hadde satt av en time, men slapp ikke ut før etter nærmere to. Da hadde jeg gjentatte ganger snakket på telefon med ungene mine som var alene hjemme, og som ringte meg hele tiden for å høre om jeg ikke kom hjem snart. Men det brydde ikke Gro seg om. Hun geleida meg bare videre, til deres "Alle teller"-utstilling og prøvemodellen av planetariumet, som er på plass i 2008.

Og til det kanskje mest interessante, en storskjerm på 9 x 9 meter, som skal vende ut mot Oalsgata, og som skal bli både visningssted for samtidskunst og et nytt ultramoderne Speakers Corner, når det skal gå an å kommunsiere med den bl.a. med mobiltelefon. SR-Bank har allerede sponset skjermen med 10,2 millioner kroner. Skjermens fremtidige bruk henger igjen grundig sammen med Vitensenterets 2008-prosjekt, "Abel’s sketchbook", syngesnakker Gro fortere enn noen gang, mens jeg prøver å komme meg ut og hjem. Men da går jeg rett inn i sonen for varmekameraet deres, som om det stilles inn på 37 grader celcius, forsikrer Gro, hadde vist oss frem splittings nakne. Jeg pekte mot noe bak henne, og stakk da hun snudde seg, mens jeg ropte at jeg skulle ta med ungene neste gang. It’s better to burn out than to fade away. Men ungene forstår ikke engelsk.