reilstad kom

På torsdag gjekk akkorden ud på Tou. Det va fristen for kreditorane te å bestemma seg for om di akseptere å bare få igjen 20% av det di har te gode fra Tou Scene fra høsten 2005. Den nedra akkordgrenså e satt te 5.000 spenn. Adle får 5.000 igjen uansett, di så skolle hatt merr får 20% av det oppå der. Eg vett at det e to-tri kreditorar så ennå e i samtalar med Tou-ledelsen, di vil helst ikkje bidra te akkorden. Mange så eg har snakkt med e i mod akkordar, uansett. E du konkurs så e du konkurs. Ein vellykka akkord e aligavel det einaste så kan redda det nåverande Tou Scene. På den andra sidå av årsskiftet ligge der allerede et budsjett på plass så e forbedra med langt øve ein million, og så samen med ein drift basert på erfaring e ein forsikring mod gjentagelse. Eg hadde og vore forbanna om eg bare fekk igjen 20% av pengane mine, men det e bedre enn ingenting, så e resultatet om di ikkje går med på akkorden. Kanskje det retta ville ver å kalla adle di så inngår i akkorden for sponsorar eller Tou-hjelperar, gje di ein vegg kor historien om akkorden står skreve, med dis navn på? At di skjønte at di med å bli med ga byen ein svere julapresang så ville redda muligheden for å udvikla kulturbyen, nå kan det ble abort i fjerde uga… Ka så komme ud av ein konkurs e ikkje gitt. Leieavtalen fins. Men det bler kje lett å laga øl der igjen. Ikkje samtidskunst heller. Ikkje någe faktisk.

Det e mitt forslag te besta siddis-uttrykk. Eg huske fysste gang eg sa "teder" på rommet i kasernå på Skjold i 1983. Bare østlendingar. Di trodde ikkje det gjekk an å sei någe sånt på någe språg. Då eg fulgte opp med å visa di litt tedalort mens di samtidigt kom inn i radiusen for min militert anlagte tådafis anno 1983, va det ein av di så lo sånn at an ramla ud av sengå. Sallan, sa eg då, uden at eg gadd å forklara di at det va den pietistiske varianten av satan, så eg nok bruge någe oftare. Bannord er visst delt inn i tri kategoriar, alt itte ka tabu di øveskride; religion, sex eller avføring. Hadde Erik Thorstvedt vore der, hadde an sikkert sagt herrliga London, så an stod fram med her forleden så sin favoritt, men så an bare ikkje konne skjønna kossen hadde blitt te et siddis-uttrykk. Hæ… heia Tufte, tenkte eg då. Tedalort og tådafis e altså ikkje bannord. Det e antageligt bare det atte et ord så teder / tådar funke sabla godt samen med avføring. Din påse, ville onkelen min sagt te någe sånt, så e ein aen verdige kandidat te siddisuttrykk. Han va smikkløyen, så og holde mål i samenhengen. Rauaraddel e ein vinnar, men eg vil tro det hørra merr hjemma ude på Jeren. Kanskje me heller sko finn opp någen nye?

Ni forskjellige himler samtidig i horisonten. Hertervigs lys i to av dem, de syv andre ennå ikke festet til et lerret med maling, verken fra Flügger eller andre. I formiddag på vei nedover Jæren. Kaldt og klart. Vi så dem alle hele tiden, himlene, gjennom frontvinduet, så mye større enn min barndoms tyskproduserte frontvinduer. Tok dem for gitt, virkelighetens himmelfarger, i sin, det må jeg innrømme, uimotståelige forandringsiver. Satte pris på dem, sugde fargeblandingene i himmelsløret til oss, mens vi tenkte på helt andre ting, familielivet kanskje, eller bare på den lykkelige tomheten som var der akkurat da, tidløs, vektløs, fastfrosset i setet over fire løpende hjul som begrep asfaltens og veimerkingens mening, som om vi ikke var med i bilen, men hang der som frostkalde engler over veien.

42 i går. Hørres ud så ei rondetid på 500 m skøyter fra Dag Fornæs si tid (eg holdt alltid med Ard Schenck), då eg va ein liden tapp, før idretten tog meg, og någen år før kroppen min kolliderte med di tri f’ane (så alligavel va itte di fira s’ane). 42 e bra så faen det. Eg e både arbeidssomme og dridlade. Eg både grine og ler av verden, men eg e ikkje redde for an, heller ikkje for maen med ljåen, så ikkje e ein mann (og neppe et kvinnfolk, om ikkje det e moder jord me snakke om då), bare et mørke så i tid strekke seg udøve alt og adle på ein måde så viss du gidde tenka itte bare betyr at du ikkje ska ver så høytidelige eller tro at du e någe i den store samenhengen, for den finst ikkje (i di små jordiske og politiske kan det jo ver heilt omvendt). Alt kan skje, ennå, i livet. Men så kapitalisten Olav Thon sa det her om dagen, Gud e 100% kommunist, adle får akkurat det sama te slutt. Det e det så e den usynliga håndå, ikkje den så Adam Smith lagte et så fint metaforisk bilde av i sine økonomiske markedsteoriar.

Lurer på om ikke statsministeren og hans to kvinnelige hender har gjort en variant av Bowies arbeid med Lodger da han satte sammen regjeringen. Altså tenkt eksperimentelt. En ting er at de bruker cut-up teknikk inn i mediene. Sammenhengende tale blir kuttet opp i mindre bolker som settes sammen på vilkårlig vis (eller er det muligens mediene selv som tar seg av denne biten?). En annen og langt viktigere del av denne regjeringsproduksjonen synes å være tanken om at alle statsrådene skal lede et departement hvor de i utgangspunktet ikke kjenner til fagfeltet, helt i tråd med Bowies tenkning med sin 1979-plate, den siste i Berlin-trilogien, hvor alle musikerne får tildelt et instrument de ikke kan spille for å spille musikk/tekst som er kuttet opp og satt sammen på mer eller mindre vilkårlige måter. Det er sjuke greier. Det er en plate som tar tid. Men Lodger er kanskje hans beste plate.

Ein ting bler klarare for kvert år. Det finaste med julå e sildå. Sjøl for ein heilårs sildaspisar bler julå någe spesielt, for då lage me sildå vår sjøl. Me slår oss samen någen folk ein kveld og lage ein 5 te 6 sildarettar. I år ligge me i alle fall an te Karrisild, Nøttesild, Rømmesild med mango, Dillmarinert sild og Julasild. Står øve Kielland si sursild i år, tror eg. Men finne kanskje fram te någen av di sildarettane så stod i Hanna Winsnes Kogebog fra 1845 (sjekk oppskriftene 389-394), den sama bogå så Arne Garborg slakta i Samtiden i 1890 med ein av di mest ironiske pennane i kritikkhistorien. Garborgen fant det smikkløye at det va lagt ei kogebog for Norge med hondrevis av rettar så bare Hanna Winsnes og nabokånene hennas hadde råd te å laga. Tidene forandre seg, så Bob Dylan rollde elektriske stein om.

Innspurten på Stavangerundersøkelsen er i gang. Fristen er onsdag. Trekning av de fem tusen på torsdag. Odd Sama og jeg radarparaderte på byen. Skinnjakkevarianten av det dresskledde mormonerparet. Glade og kvikke på en lørdags formiddag. Misjonærfølelsen var der med en gang. Et visst ubehag før vi bare ga faen og kjørte på. Noen overraskelser: Halvparten av folket i byen var turister eller tilreisende, stort sett blide mennesker som ville svart om de følte seg kompetente nok. Pengepremien viste seg heller ikke å være noen gulrot å bruke retorisk for å få folk til å stoppe opp. Flere bekreftelser: Menn var gjennomgående livredde oss. Kvinner mye åpnere. Man kunne nesten se på forhånd hvem som ville lytte til oss eller haste forbi med stivt blikk. Stor forskjell på byfolket og studentene på UiS. På Ullandhaug stanset alle høflig opp og ville høre på vårt budskap, kanskje bare en tidel gjorde det i byen. På UiS følte vi oss ikke som misjonærer, slik som i byen. Verst var det likevel på Kvadrat, der vi følte oss som forbrytere.

Eg spelte alltid med nr 14 på ryggen, enten det va fotball eller håndball. Uansett ka lag eg spelte på, om det va fysstedivisjonshåndball eller femtedivisjonsfoball, så va det nommeret te Johann Cruyff så gjaldt. Ajax sine triumfar på tidligt 1970-tal sidde spigra. Verdens beste lag igjønå tidene. Eg låg onna bordet på det grå og langhåra teppet og fekk lov te å se på den seine europacupkampen i 1972. Bror min hadde lagt seg. Eg hadde sikkert pysj på, kanskje litt brus og ein goe kjeks. Men så kom det stora nederlaget, i 1974, kossen eg grein då Nederland tapte for Vest-Tyskland i finalen i VM. Beckenbauer og di andre klysene så happy, ikkje minst han litle jævelen så skårte, Gerd "der bomber" Müeller. Far min holdt med Vest-Tyskland. Han og happy.