reilstad kom

Dansk kronprins kom ut fra fødestua nettopp og målte opp størrelsen på fisken med hendene. 51 centimeter. Han ristet lett i kroppen. Stemmen skalv av begeistring. Tårer ble funnet midt i mediehaienes blitzstorm. Han var blitt far. Han hadde fanget fisken selv. Menneskefisken. Jeg tenkte: Det er hva fødselen gir oss. Det er derfor det er den sterkeste opplevelsen i menneskers liv. Det er det eneste vinduet vi mennesker har til oss selv som reinspikka natur. Det er det vi menn ser - menn har også fått delta de siste tiårene - når vi robotaktig plukker opp saksa for å skille mor og barn: Vi ser at vi bokstavelig talt henger sammen navle for navle, streng for streng. Vi ser allnaturens mørke grotte for vårt indre øye mens mor sys sammen. Livet er en seksuelt overførbar helsetilstand. Så en cappucino. Kanskje champagne, om man er prins. Slå på teveen og se et naturprogram. Gjemme seg inne i den borgerlige kulturen til neste fødsel. Men det skal bli like flott. Måle opp fisken med skjelvende hender. Stråle av ydmykhet over igjen å ha fått se seg selv som natur. Kjenne på sannheten. Lure på om vi er riktig navla.

1. Det e ein så hette Rolf så bestemme i byen
2. Byane fines for at me må snakke forsjeligge dialektar
3. Det skolle vært hundar i byen så sprang laus sånn at me konne blitt vant te di
4. Det skolle vært ein kjempesvære butikk i byen så aldri hadde stengt å som hadde alle ting så adle folk trengte ganske billigt
5. Byen skolle hatt hestavogner å små bilar på skinner å ein forvandlingsmaskin
6. Byen e ein store plass med sygehus å mange hotell te de som komme på besøk å så e det ein liden knott
7. I byen går me inn på Internett eller te banken å tømma sparebøsså
8. Vi skal være snille med byen og de som bor der med sykdom i hodet
9. Det e ikkje lov å visa fingen men ingen kan ta med seg kosebamsar te byen
10. Byen e ein plass med polti så kan fanga tyvane i NOKAS-ranet å me kan kjøba nye mobilar nå någen stjele di gamle
11. I byen får me ver ude å adle folkå bestemme øve di sjøl. Når adle folkå har komt, sette me et gjerde rundt

¶

Jeg bestilte en VW Transporter og fikk en mørbanket Hyundai med verdens korteste front. Vi fikk både advarsler og velsignelser da vi tok sjansen på den tyrkiske trafikken. I tillegg til en lengre orientering om Ramadan og muligheten for sure tyrkere, særlig om ettermiddagen med tom mage i påvente av mørket og muligheten for usyret mat i magen. Vi var sju store og små som ville sjekke den tyrkiske landsbygda. Opp gjennom Taurus-fjellene via Köprülü Kanyon opp til landsbyen Selge. Halvveis tok vi opp Josef, en 12 år gammel gutt. Det første han gjorde var å overtale oss til å besøke en folketom men dyrerik restaurant som lå andre veien av hva vi hadde tenkt oss, og som antagelig ble drevet av hans onkel eller noe slikt. Fisken henta de opp mens vi var der, elva gikk nærmest under de bevegelige plankene som vi satt på. Etterpå tok han oss med oppover en vei ganske mye villere enn Trollstigen. Så fikk han oss til å plukke opp en dame i veikanten som han åpenbart kjente godt. Deretter overtalte han oss til å ta med en eldre gjeter med en velvoksen geit i bånd. Det på tross av at minst to av personene i bilen er redde for hunder og andre dyr på den størrelsen. Geit i bil var noe nytt. Inn mot Selge stod et dusin kvinner og forlangte at vi skulle parkere på deres tomt og gå videre til landsbyen med den romerske teaterruina. Josef sa vi burde kjøre videre ellers ville bilen kunne se annerledes ut både utenpå og inni når vi kom tilbake. Med to lire ut av vinduet gikk det greit, selv om vi fikk en del høylytte rop etter oss.

Et ferskt myggminne. Trudi fant en mygg på badet i går, så blodfylt at den ikke klarte å fly, bare satt og ruget over sin vampyriske vekt og tilstand der på badekarkanten, klarte så vidt å sitre med vingene. Ingen lyder kunne høres, men vi forestilte oss lydløse myggskrik over dårlig fordøyelse. (Kom til å tenke på Andy Warhols Dracula-film, hvor Dracula bare tåler blod fra jomfruer. Alle kvinner han treffer påstår alltid at de er jomfruer, men alle lyver, slik at halve filmen handler om Dracula som ligger og spyr blod.) Vi fant fort ut hvem sitt blod den satt og fordøyde da Trudi sendte den videre til den evige halspulsåre. Ingemar hadde en knyttnevestor rød flekk bak på låret, godt hevet i midtpartiet. Vi streket rundt for sikkerhets skyld, ville sjekke om flekken utvidet seg eller avtok. (Familiens erfaring spilte nok en rolle her, med Trudi som fikk besøk av kjøttetende streptokokker i låret for fem år siden. Måtte skjære vekk en god del, ei uke på intensiven i heftig livskamp, før tre måneders rekonvalesens.) Men dagen etter var det røde feltet mindre, og Ingemar like vill som vanlig. Myggbittet minnet meg på en av de mer interessante digitale hendelsene siste tida, nemlig "Myggbasen for Finnmark og Kalkutta" (kraftig nettplugg, for nedlasting tar tid), en digital fortelling av de like ville rural readers, som de kaller seg, Nicolas H. Møllerhaug og Espen S. Eide.

I Bussen til Peking skriver Ragnar Hovland et sted om "det styggaste eg nokon gong har sagt". Det var i 1959 og lød: "Eg skal pule med djevelen". Folk rundt han ler seg skakke når han roper det ut "til heile verden", før han rusla hjemover til "den steikte kålrabien og håpte djevelen ikkje hadde høyrt det". I dolmusen (de tyrkiske småbussene med navn som betyr "proppfull") til Side merker vi en god del av det motsatte, at folk, særlig kvinner, ser ned, eller ikke møter øynene dine, men likevel er nøye med å si vennlig goodbye når vi forlater bussen. Verden kan deles i to på mange måter. En god variant, er mellom slike som overskrider forholdet mellom språk og virkelighet, dem som bruker språket som et rom for utforskning, og dem som tror at om man ikke overholder kontrakten mellom språket og virkeligheten så blir man hardt straffet av guder og demoner. Her nede i Tyrkia lever ennå forestillingen om det onde øyet, som utvider språkhandlingene til å innbefatte øyets kommunikasjon. Du skal ikke se på andre mennesker med begjær eller misunnelse eller på måter som utfordrer den usynlige og hellige kontrakten mellom oss og en god verden. Jeg tar på meg solbrillene og lurer på hvem jeg er? "Djevelpuler" eller redd for det onde øyet? Jeg er nok en en radikal "djevelpuler", tenker jeg (som så mange moderne mennesker), men med stor sans for den dannelse som ligger i fortellingen om det onde øyet. Heia verden!

Ellinor er lei av kelnere som kaller henne Darling og stadig vekk skal ruske henne i håret og gi henne en klem. Hun synes det er ufint. Hun er 6 år. Alle kelnere snakker litt svensknorsk, og alle sier automatisk Tromsø når vi sier at vi er norske. På tyrkisk TV var det en timelang sending etter at Tromsø slo ut Galatassaray av UEFA-cupen, eller hva slikt heter nå i kommersialismens tidsalder, som er overtydelig her i Side. Det store positive med Tyrkia så langt er maten, mens kaffien er nedturen. Det er som overalt i verden: om man velger den beste lokale maten så er den alltid kanon. Mitt syn på Kebap er varig endret, uten at jeg kommer til å spise mer av den vi får hjemme. Tyrkia er verdens 5. største vinprodusent, men det er klart at den er spesiallaget til nordmenn som kjøper Norsk Rødvin på polet.

Min gode venn og partner, Jörgen Svensson, som jeg jobber sammen med om 2008-prosjektet Neighbourhood Secrets, har sammen med Staffan Johansson satt i gang et knakende interessant prosjekt i Sverige, kalt Inkommande.se. De inviterer, sammen med den svenske varianten av Norsk Form, som har initiert Designåret 2005, alle blågule mennesker til å komme med forslag til produkter og tjenester som de mener mangler i det svenske samfunnet. Grunnideen er at innovasjon ikke bare kan starte med en entrepenørs idé for å tjene penger, men at det i like stor grad handler om å finne frem til reelle problemer og behov som finnes der ute blant menneskene i dagliglivet. At innovasjonens startpunkt er en hverdagens mangel eller behov som åpenbarer seg glimtvis for oss alle hver dag, og ikke (bare) en glitrende idé fra profesjonelle idémakere med penger nok til å realisere dem. Derfor belønner de det best formulerte behovet med 100.000 svenske kroner. De kjørte et pilotprosjekt i vår med stor suksess. Fra 20. september er innboksen plassert på Kulturhuset i Stockholm. Innboksen tømmes en gang i måneden av folk med gründerkvaliteter, vant til å tenke realistisk om faktiske produksjonsmuligheter. Slik kobler prosjektet folk flest eller fattige kunstnere med et profesjonelt næringsliv og dannede gründere i et demokratisk prosjekt midt mellom kunsten og kulturen, folket og makta. Mat for Stavanger2008? De skriver videre i pressemeldingen: