Nå eg va liden så bodde eg på siå av Forus travbane i to år. Siden har eg vært sånn. (Vett dokker forresten at ordføraren i Stavanger, Sevland, va sjef på travbanen før an blei ordførar…) Klokkå seks på lørdagen får kje ongane se barneteve, då ska eg se travet. Ugås viktigaste teveprogram. Ugås einaste viktige teveprogram. For å sei det med gårsdagens blogg: Trav får meg te å glømma meg sjøl. Eg slutte å korrespondera med verden. Eg huske den gamle kafeen på travbanen, kor der satt gamle bønder, dridas, med et halvliterglass med Koskenkorva i neven, og auste seg opp om korfor den tvillingen akkurat di hadde spelt ville gå inn med høge odds. Me e den nye generasjonen av tabarar. I går va adle fem i travlaget - så kver uga legge inn et system te 1000 spenn - samla te den halvårlige vinkvellen med spesialbestilte tapas fra den beste baren i byen. Me drikke vinar så koste dobbelt så møje så ei halve Koskenkorva, og me drikke gjerna 10 stykker av di mens me spise og ser på løbå. Altså før me tar ein tur på byen.

2 Bollinger Champagne
1 Barbaresco, 2001 (polets beste kjøp, ifølge Knut)
1 Barbaresco Riserva Moccagatta 1999
1 Barolo Fontanafredda 1999
1 Barbaresco Riserva Ovetto 1999
1 Barolo Corsini 1998
1 Vajra Dolchetto d’Alba 2004
1 Saracco Moscato d’Asti 2004 - te desserten
og ei flaska med ein goe Shiraz-vin fra Australia, så eg ikkje huske navnet på 

Det va gårsdagens vinlista. I går va me på kontoret te Arne i Romsøegården. Han hadde kjypt inn ein nye store fladskjerm te firmaet sitt i anledningen. Arntien hadde med sigarar. Arne stilte med bulgarske sigarettpakkar så hette det sama så firmaet hans. Adle stilte med saftigt godt humør, klare for å drikka oss dridas på kanonvin mens me fråtsa i goe mad og såg på det me lige best her i verden, itte kvinnfolk. (Hestar e någe av det finaste eg vett, sjøl om eg ikkje tør å ta på di.) Og før me sko ver fodle bønder på byen, så konkurrerte om kim så konne ver mest usaglige og samtidigt sjekka opp damer før di andre - ikkje for sjekkeofferet si skyld, men bare for å visa di andre at han va bedre enn di i damer. Altså e vinkvell med travlaget heilt og holdent ein mannsting. Og di e der jo som kjent ikkje så mange igjen av i Norge, der adle må bekjenna seg så feministar viss di ska ble tatt på alvor.

Onnaveis i vinane pleie me å snakka om det sama, alltid med någen goe vriar. Me bler litt så Ole, Dole og Doffen. Nå ein av oss har sagt det vidla A, så fortsette den neste med det ennå vidlare B, før det grusomma C og det vulgera D komme opp og teslutt det heilt hinsides kropp og sjel E. Så nye ronde, der med ause oss merre og merre opp, heilt te me e så løgne at me ler oss halvt i hjel, og blande dessertvin i Baroloen, mens me inni oss tenke på at det her kan aldri gå bra, så goe gass der e allerede før klokkå e sju.

For eksempel pleie me å snakka om at me neste gang ska ta med damene og på vinkvellen. Den bruge med gjerna ein goe time på. Fysst øvegår me kverandre i kor snille me ska ver med di goe damene så gidde å ver samen med oss, før vinden snur og me snakke om kor lide me kan snakka om og kor lide usaglige og vulgere me kan ver viss di ska ver med. (I går endte me ligavel opp med at med kanskje ska ta di med neste gang.) Så bruge me gjerna ein halve time te å snakka om utroskab (så me sikkert ønske oss at me va tøffe nok te) og korfor me ska eller ikkje ska gifta oss. Nå me bler fodle nok så snakke me jo mest om oss sjøl, sjølsagt. Men nå adle snakke i moen på kverandre, så bler det og knallgøy. Eg klare på mange mådar ikkje å se for meg at damer kan vera så ærlige og udleverande så me kan ver me nok vin mydlå øyrene.

Itte at vinlistå va oppdrokke va klokkå ti. Me hadde fått med oss travløbå. Ingen penger i potten denne gang. (Me har vel vonne ein 300tusenlapp sånn cirka, så vel e det sama så me har spelt for i disse årå, i tillegg te å bevilga oss knalldyre men vennskabelige samenkomstar i ny og ne.) Arntien hadde spelt et system så va redusert med 97% fra realpris om adle kombinasjonane i systemet sko ha vore gyldige. Men i stedet for 1250 kroner hadde bongen då kosta 92160 kroner. Den bongen gjekk inn, men ikkje systemet, så røyg på di fleste begrensningane. Og uansett ga an ikkje merr enn 11 og et halvt tusen. Eg hadde an nesten på modbongen te 96 kroner.

Det e forresten ein ting med hestar så e sjikkeligt interessant. Hestar har navn og kan intervjuast. Eg huske nå Arne Hestenes, hvil i fred, intervjua Rex Rodney, hvil i fred, øve to heilsider i Dagbladet. Då va eg på griningå, så godt svarte Rexen for seg. Hestanavn e ellers ein egen litterere form. Salami e jo et passande navn på ein hest så gjekk tidligt i pylså. Costa Cono fortelle møje om familielivet te eigaren. Always Alluring e og bler ein luring. Sokke Laila hadde alltid sugande finishar. I gårsdagens ronde va Kåre Kanon ude og lofta seg, men vant ikkje, dessverre. Akkorat så me hiksta fram nå det løbet gjekk, så blei me kanon på byen seinare. Så vanligt endte me på Sting teslutt, heldigtvis ville ingen ha oss med på nachspiel ittepå. Då va klokkå halv fira. Og Anien hadde fått med seg feil kredittkort hjem. (Det seie någe om tilstanden nå du ikkje klare å navngje deg sjøl sjikkeligt ein gang. Å han sko på hjortajakt i dag. Heldige hjortar, det. Viss an i det heila tatt ser di, så skvette an sikkert bare eller skjelve sånn på avtrekkaren at hjorten sikkert bare står der og ser på Anien, sånn så den i Hjortejegeren, nå Roberten ikkje klare å skyda.) Me va sikkert ikkje te besta for vårt goe navn og rykte viss me blei observerte der ude i virkeligheden. Men det fina med å ha vore kanon, i tillegg te å rensa opp i håve, e jo at det bare kan gå ein vei fra dagen derpå, og det e oppøve. Og så e det så sabla kjekt å treffa igjen Trudi og ongane dagen ittepå, kver på sin måde.

Alt i alt savne eg nok ligavel den gamle kafeen på Forus, med di dridas bøndene. Eg har ein aning om at me øvedrive någe me fråtsingå vår (sjøl om samenkomstane våre e sjeldne, og sjøl om me virkeligt elske goe rødvinar). Eg ska derfor foreslå at me neste gang me ska ha vinkvell sløyfe vinen (Gud forby!), og går for den gamle måden å gjørr det på, med billige Koskenkorva og litt potetesstappa på ein papptallerken ein tirsdagskvell ude på den kjibaste kafeen på Forus. Bare for å se om det e så farligt og gøy så det såg ud som, den gang. Å fordet at eg vil prøva å tenka meg te om di dridas bøndene ville ha bytta med oss om di hadde konnt. Å så vil eg gjørr det for di snørrongane så springe rondt der ude i dag, sånn så eg gjorde det nå eg va liden. Å så bare for å gjørr någe aent.