1:1 har sin siste åpning kommende torsdag med Helene Sommers Oase (’a landscape with no horizon’). Jeg har nedenunder samlet drypp fra kritikernes penner underveis. Samlet blir de en god grunn til å bruke torsdagen til et sosialt galleribesøk i Nedre Dalgate 4-6 på Nytorget. PS! Og så gleder vi oss til fortsettelsen på tittelsiden. Med klassikere som "I virkelighetens hule", "Kunsten er en fest" og "Kunsten er en suppestasjon" som medial virkning så langt, har vi allerede skrevet ned på en lapp hva vi tror blir neste overskrift for 1:1.

- Localmotives er grunnleggende kritisk til kunstinstitusjonene og galleriene, og vil i dette tilfellet se kritisk på Rogaland kunstsenter og vårt gallerirom, sier Torunn Larsen. (des 04)

- I virkelighetens hule (Hjørdis Smedvig, sept 05)

- Den danske arkitektgruppen Artiu fyller gallerilokalet med fotografier av lokalet selv (…) Det er kunstens åsted som selv blir kunst – det er kunsten som speiler seg selv, på et enkelt metaplan: Her pekes det på hvor lite som skal til før forestillingen om den rene hvite utstillingskuben ikke lenger er ren… (Trond Borgen, sept 05)

- Tidligere har folk sittet som spørsmålstegn under kvelder som dette, men nå begynner det å bli fritt fram for hva som helst, boksing, dans, sang, ting du forstår eller ikke forstår. Mye har skjedd på Tou. Sting og Localmotives gjør alternative saker. Det popper opp. Til og med Kafé Ankeret holder åpent på helgekveldene med underholdning. Vi har bodd i en liten by, men hatt lyst til å bo i en større by. Nå åpner byen seg. (Sally Bannister, sept 05)

- Vi har ikke sett så mye av dette i Stavanger før, men ute i den store verden har denne nedbyggingen av klare skillelinjer i kunstverdenen pågått i noen år; før eller senere vil en slik trendbølge også skvulpe inn over en skarve kulturby (…) Det er en glimrende idé, og første etappe virker lovende. (Trond Borgen, sept 05)

- Snarere ligger her en postmodernistisk blanding av øyeblikksopplevelse, hos publikum, og teoretisk gods som etter hvert er blitt temmelig mainstream, hos kuratorene. På ett vis blir publikum kuratorenes nyttige idioter (jfr. Lenins teorier) i dette spillet. (Trond Borgen, sept 05)

- Gjenstandene til Åsil Bøthun pendler mellom å oppfattes som kunstige og ekte, og kan betraktes som refleksjoner over hverdagens virkelighet mer generelt og hvordan man omgås denne. Ved å understreke tingenes overfladiskhet åpner hun for alternative, eventuelt mer dyptgående perspektiver, ikke uten et islett av bittersøt humor. (Truls Ramberg, okt 05)

- Men gjemt bak en av disse veggene finner vi en liten juvél av et kunstverk: Åsil Bøthuns installasjon “Something” (…) subtilt spiller Bøthun på forestillingen om at kunst fortsatt skal romme illusjonen…” (Trond Borgen, sept 05)

- Hele åpningen var en happening, og dette handler bare om den første timen. Siden kom Per Platou med Art for Dummies og Parat Taxi kjørte med maks tre passasjerer det meste av kvelden, mens de andre festet. (Eli Næsheim, okt 05)

- Langt der inne i tåkeheimen kunne jeg skimte tre TV-monitorer som skulle vise Bergjords og Kevin Fousts streamingprosjekt: Live webkameraer med glimt fra en rekke kunstneres atelierer. Størsteparten var imidlertid videofilming av Foust selv, der han satt bak en løsvegg inne i galleriet og styrte det tekniske: En navlebeskuelse av ekstrem art som det kanskje var nødvendig å tåkelegge. (Trond Borgen, okt 05)

- Spesielt virker det nærmest som et mantra i dette prosjektet at alle de involverte kunstverkene sjangermessig befinner seg i et grenseland, eller trekker ikke-kunstneriske fenomener inn i kunstrommet. (Truls Ramberg, okt 05)

- Men se om der ikke finnes plass til en drøm likevel: Turi Gramstad Oliver serverer saftig suppe, og i denne suppestasjonen finner kunst sted. Dette er andre stasjon i nettmagasinet Localmotives’ kuratorvirksomhet denne høsten, og nok en gang prøver de å bygge ned skillet mellom kunstner og kurator, utstilling og begivenhet. (Trond Borgen, okt 05)

- …er det noe befriende uhøytidelig over mønstringen, og det er kanskje ikke tilfeldig at den finner sted i en by hvor toleransen for selvhøytidelighet og arroganse er usedvanlig lav. Mange vil nok finne inspirasjon, og ta lærdom av, det kollektive mangfoldet av stemmer som manifesterer seg her, og måten disse utfyller hverandre på. (Truls Ramberg, okt 05)

- Kjernen i alt dette er likevel en tradisjonell utstilling i form av en interessant konseptuelt orientert installasjon av Lars Traegde (…) Det interessante her er at selv ikke kunstneren kunne finne igjen sine kunstobjekter da han skulle fjerne dem til slutt: Kunstneren som har skapt kunsten klarer ikke å skjelne kunst fra ikke-kunst; hele prosjektet blir en metafor for utviklingen av den delen av samtidskunsten som gjerne vil smelte sammen med hverdagen og ikke-kunstens verden. (Trond Borgen, 05)

- Jeg forstår at folk flest kan undre seg. Men det finnes både bra og dårlig kunst, og jeg synes det spørsmålet er mer interessant, sier Lars Traegde. (okt 05)

- Kunsten har det siste 10-året evnet å utfordre seg selv og sine egne grenser. Denne frigjøringen er under konstant press, både innenfra institusjonen, hvor redselen for å miste kontroll og makt er stor, men også utenfra institusjonen, hvor “folk flest” tross alt er innpodet Billedkunsten og Galleriet som en egen storsjanger og et eget rom, med sine gitte kommunikasjonskoder og sitt eget hierarki, og hvor distribusjonen og formidlingen av kunst har sine gitte kanaler. (Redaksjonen, i katalog)