Dansk kronprins kom ut fra fødestua nettopp og målte opp størrelsen på fisken med hendene. 51 centimeter. Han ristet lett i kroppen. Stemmen skalv av begeistring. Tårer ble funnet midt i mediehaienes blitzstorm. Han var blitt far. Han hadde fanget fisken selv. Menneskefisken. Jeg tenkte: Det er hva fødselen gir oss. Det er derfor det er den sterkeste opplevelsen i menneskers liv. Det er det eneste vinduet vi mennesker har til oss selv som reinspikka natur. Det er det vi menn ser - menn har også fått delta de siste tiårene - når vi robotaktig plukker opp saksa for å skille mor og barn: Vi ser at vi bokstavelig talt henger sammen navle for navle, streng for streng. Vi ser allnaturens mørke grotte for vårt indre øye mens mor sys sammen. Livet er en seksuelt overførbar helsetilstand. Så en cappucino. Kanskje champagne, om man er prins. Slå på teveen og se et naturprogram. Gjemme seg inne i den borgerlige kulturen til neste fødsel. Men det skal bli like flott. Måle opp fisken med skjelvende hender. Stråle av ydmykhet over igjen å ha fått se seg selv som natur. Kjenne på sannheten. Lure på om vi er riktig navla.