Freebird het flyselskapet som vi hengav kroppene våre til på onsdag, da vi forlot Sola for mitt første møte med et muslimsk land. (Nå i Side i Tyrkia, et ekstremturistifisert område som etter språket å dømme snart er en del av Skandinavia.) Jeg som har problemer med slike ord som frihet, kjente at jeg vippet lett over mot å lese verden som tegn. Freebird hørtes ut som noe engleaktig. Jeg huska imidlertid på den gangen vi kom innover mot Norge fra Kanariøyene, jeg og min samboer, fra den turen som sannsynligvis resulterte i Ingemar, nå 9 jordår gammel. Vi satt og kikka ut av vinduet, og der så jeg kulda utenfor hadde tegnet opp et fantastisk dødningehode i relieff. Det var på den tida min samboer var redd for å fly. Jeg tikket fingeren i skuldra hennes, der hun satt lett foroverbøyd med hendene for ansiktet, og pekte stille ut av vinduet. Hun ble stein forbanna, men siden har hun ikke hatt så lett for å lese verden som tegn, for vi gjorde en kattemyk landing på Sola rett etterpå. Vel inne på flyet kan jeg ikke huske at jeg overhodet tenkte på noe annet enn at vinen var så dårlig at den passet fortreffelig på flyet, og at jeg var henvist til et trangt midtsete i 4 timer med en fortsatt levende ichiasprolaps og en stor bunke dårlige aviser. Det er slikt som gjør livet transparent.