søn 25 sept 2005
Jeg har hatt en helvetesuke. Igjen. Altfor travelt, nesten ikke søvn. Vondt i hode og kropp. Ingen fremdrift og negative vibrasjoner. Jeg som tidligere alltid ble kalt for livsnyteren, som ga faen i å stresse og jobbe og yrkeskarriere meg, som ikke trengte bekreftelse fra andre eller høy borgerlig status. Jeg som ikke lot meg lure av nyliberalismen, som ikke trenger høy inntekt men har vilje til bedagelig fattigdom. Som knapt er blitt voksen ennå, i en alder av 41. Vel, den første helvetesuka hadde jeg som avslutning av aspirantperioden i skolekompaniet på Evjemoen, i mars 1983. Vi vasset rundt i den steinkalde vinternaturen der oppe uten mat og søvn i fem dager, med snø til midjen og eldgamle ryggsekker fulle av 30 kg med militærskrot. Rundt oss sjokoladespisende fenriker med minimal dannelse. Etter to dager forsvant sulten noe, men søvnbehovet plagde oss hele tiden, særlig om nettene, på vakt i skauen. Det var ytterst vanskelig å skille virkelighet fra syner. Hva faen gjorde f.eks. flere nakne personer med tannkost i hånda nedi svarte bekken der midt på natta, midt i sikte til AG3en min?
Jeg resonnerte at de kunne være del av virkeligheten. Troppsvenner som hadde vendt seg til den absurde situasjonen. Men jeg husker at jeg valgte å tolke de myke tannpussende kroppene som hallusinasjoner. Om det var Fi, som den mulige øvelsesfienden ble forkortet den gang, så var det åpenbart en form for psykologisk krigføring som tatt ut av Coppolas Apocalypse Now. En film som hadde truffet oss i vårt unge mellomgulv noen år tidligere. Jeg var i så fall en av kaptein Marlowes mannskap, som hadde oppnådd samme effekt med å nektes mat som de Kurtz-søkende ungamerikanerne hadde fått av å røyke for mye rev, støte på tiger under soppleting og sønderskyte valper og fattigfolk på flodbåter. Vel inne i leiren etter 120 lange timer ble det servert lever i kantina. Aldri har jeg spist så mye av noe jeg ikke kunne fordra. Akkurat da vi hadde lagt levermagen, den kalde rumpa og gnagsårbeina ned på senga i brakka etter middagen, ble vi kommandert ut igjen. De hadde bare kødda med oss. Vi var ikke helt ferdige ennå. Vi skulle gå tre mil i mørket med full oppakning først. Hjernen krølla seg bra da, husker jeg, mange spøy opp leveren før de begynte spaserturen. Siden har helvetesukene kommet tettere.
Senere er snøen bytta ut med prosjekter og møteplaner. Ryggsekken med bæreveske for datamaskin. AG3en med en Powerbook fra Mac. Ingen mat er bytta ut med et elendig kosthold og spise- og drikkevaner som alle mine leger advarer meg på det sterkeste mot. Ingen søvn kommer av seg selv når man har så mange baller i lufta at hjernen går varm og kommer i usync med resten av kroppen. Du ligger alltid noen centimeter over madrassen. I stedet for masing i snøen får kroppen trim kun når det hastes over brostein eller asfalt på vei til neste møte. Den fysiske gevinsten øker med ujevne mellomrom. For min del med prolaps i år, med kraftig trykk på ichiasnerva nedover venstrefoten, som igjen gjør det umulig å trene. Det verste er at befalet, selve den kommanderende Hæren, er byttet ut med deg selv. Det er du selv som pisker deg fremover i en smått absurd verden, hvor virkeligheten blir stadig mer lik den skyggevirkeligheten som Platons fanger i hulelignelsen opplevde. Det er verdt å spørre seg selv hva det er vi trener oss opp til? Jeg har i grunnen ingen anelse. Helvetesukene virker mindre og mindre berettigede, mer og mer formålsløse. Den første helvetesuka er i dag en verdifull selvfortelling. Den siste tviler jeg på at noen gang vil stå frem i minnet som noe å være stolt av. På tide å finne roen igjen. Men hvordan?
28. september, 2005 at 11:57
For et forferdelig, men fint, innlegg. Lurt spørsmål, det der med hva man trener seg til? Å kunne trekke sitt siste åndedrag i tilfreds visshet om at man har pushet seg til sitt ytterste store deler av livet?
Men det finnes en medisin. Den består av:
En helg.
Tre dager (eller to og en halv).
Ingen planer etter fredags ettermiddag.
Masse rødvin.
Masse te.
Rundstykker.
Hjemme.
Radioen på lavt.
Morgenbladet, der Spiegel, lørdags-DN og Svein Egil Omdals mediakommentar i lørdags-SA.
Snille mennesker.
Masse karbohydrater.
Gjerne bakfylle en av dagene så orker INGENTING påfølgende lørdag/søndag og er tvunget til å ligge strak på sofa med hånd vekselvis i ostepoppose og munn og glane på akkurat passe hjernedød DVD/Larry King/e.l.
Masse mat.
Funka for meg forrige helg, i alle fall. Batteriene er lada, klare til neste helvetesmåned.
30. september, 2005 at 14:12
Elisabeth, din helgekur har virka for meg i mange år. Har alltid brukt kanonbørst og haraball for å rense hodet. Alternativt knallhard eller repetetiv trening, som gir meditativ effekt. Men stadig oftere uteblir den gode gamle virkningen av at nå kan alt bare gå oppover. Så nå er jeg i Tyrkia. Drikker Efes øl etter en lang dag i sola. Jobbabstinensen er der, men avtagende. Til og med kommet halvveis en i en satans god roman, Obabakoak, av Bernardo Atxaga, en baskisk forfatter som viste seg være en må-lese-sak. Handler vel om å stå utenfor på forskjellig vis (ikke uventet av en baskisk forfatter), og tenke over hva det gjør med deg. Anbefales innimellom alt det andre du leser. Forstår du er en leser (og skriver).
1. oktober, 2005 at 13:23
Har møysommelig notert meg det umulige roman-navnet og det like uoverkommelige forfatternavnet (en utfordring for meg, med navnedysleksi selv på de norskeste ur-navn, til stor irritasjon for min vaktsjef som stadig må inn og rette meldingene jeg skriver for offentligheten). Nyt solen. Den ække her.
2. oktober, 2005 at 14:14
Obabakoak blir på norsk til Gjensyn med Obaba. Jeg foretrekker originalen. Atxaga utgav boka i 1989, og det er den første baskiske bok som er oversatt til mange av verdens hovedspråk, inkludert norsk. Jeg vet ikke om den finnes på tyrkisk, som visstnok er verdens 7. største språk. Atxaga gikk foran i det som må betegnes som en revolusjon i baskisk skrivekunst, hvor litteraturen har glødet de siste tiårene.
5. oktober, 2005 at 08:40
Det er for lite latter hos deg. Jeg har lest bloggen din sporadisk og har ikke ledd én gang. Det er ikke sånn at vi ler oss ihjel, for å omskrive en forslitt frase, men det er latteren som holder oss i live. Til og med min gamle far som er et leksikon av sykdom og plage klarte å le i går. Han klarte å se den sorte humoren i en ellers ganske trøsteløs hospitalnatt. Det ga farge til ansiktet hans og mot til å se fram til at vi kanskje til helgen kan klare å bevege oss litt ut i frisk luft for første gang på 7 uker. Memento mori, med et smil…og god ferie.
5. oktober, 2005 at 15:53
Ivar, du har rett. Syting er en jævla uting. Men jeg har satt som et delmål at bloggen skal gjenspeile mitt eget humør, dag for dag, så ærlig jeg kan (og der stiller jeg med mye handicap). Det er selvsagt alt for mye latter og humor i den norske verden. Av den typen som visker ut følelser, empati og lek. Mens det er altfor lite av den latteren du etterlyser, memento mori-latteren. Jeg har skrevet om denne i et essay som du finner på Localmotives’ engelske sider, nederst, fra første nummer, kalt “Waiting for Humor”. Hils din far, og ønsk ham god bedring. Hans latter smitter. Til deg: Jeg skal komme ubedt nedom museet ditt med ungene og skrive om hvor mye de ler i løpet av besøket, og hvorfor. Jeg skal skjerpe meg. Som Tom Waits sa om skrivere: Verden er et helvetes sted, det skal faen meg ikke dårlige forfattere komme her og ødelegge.
5. oktober, 2005 at 21:00
Du er velkommen, også alene. Det undrer meg ofte at voksne må bruke sine barn og barnebarn som unnskyldning for å oppsøke sin egen barndom. Er det redselen for de mørke sidene, eller er det minnet om den lykkelige bekymringsløshet som vi så brutalt og med overlegg har forlatt til fordel for Toms, min og din smertefulle tornesti, som holder oss fra å gå dit alene. Ta voksentesten, du vil sikkert bestå, men hva betyr det, egentlig.