Jeg har hatt en helvetesuke. Igjen. Altfor travelt, nesten ikke søvn. Vondt i hode og kropp. Ingen fremdrift og negative vibrasjoner. Jeg som tidligere alltid ble kalt for livsnyteren, som ga faen i å stresse og jobbe og yrkeskarriere meg, som ikke trengte bekreftelse fra andre eller høy borgerlig status. Jeg som ikke lot meg lure av nyliberalismen, som ikke trenger høy inntekt men har vilje til bedagelig fattigdom. Som knapt er blitt voksen ennå, i en alder av 41. Vel, den første helvetesuka hadde jeg som avslutning av aspirantperioden i skolekompaniet på Evjemoen, i mars 1983. Vi vasset rundt i den steinkalde vinternaturen der oppe uten mat og søvn i fem dager, med snø til midjen og eldgamle ryggsekker fulle av 30 kg med militærskrot. Rundt oss sjokoladespisende fenriker med minimal dannelse. Etter to dager forsvant sulten noe, men søvnbehovet plagde oss hele tiden, særlig om nettene, på vakt i skauen. Det var ytterst vanskelig å skille virkelighet fra syner. Hva faen gjorde f.eks. flere nakne personer med tannkost i hånda nedi svarte bekken der midt på natta, midt i sikte til AG3en min?

Jeg resonnerte at de kunne være del av virkeligheten. Troppsvenner som hadde vendt seg til den absurde situasjonen. Men jeg husker at jeg valgte å tolke de myke tannpussende kroppene som hallusinasjoner. Om det var Fi, som den mulige øvelsesfienden ble forkortet den gang, så var det åpenbart en form for psykologisk krigføring som tatt ut av Coppolas Apocalypse Now. En film som hadde truffet oss i vårt unge mellomgulv noen år tidligere. Jeg var i så fall en av kaptein Marlowes mannskap, som hadde oppnådd samme effekt med å nektes mat som de Kurtz-søkende ungamerikanerne hadde fått av å røyke for mye rev, støte på tiger under soppleting og sønderskyte valper og fattigfolk på flodbåter. Vel inne i leiren etter 120 lange timer ble det servert lever i kantina. Aldri har jeg spist så mye av noe jeg ikke kunne fordra. Akkurat da vi hadde lagt levermagen, den kalde rumpa og gnagsårbeina ned på senga i brakka etter middagen, ble vi kommandert ut igjen. De hadde bare kødda med oss. Vi var ikke helt ferdige ennå. Vi skulle gå tre mil i mørket med full oppakning først. Hjernen krølla seg bra da, husker jeg, mange spøy opp leveren før de begynte spaserturen. Siden har helvetesukene kommet tettere.

Senere er snøen bytta ut med prosjekter og møteplaner. Ryggsekken med bæreveske for datamaskin. AG3en med en Powerbook fra Mac. Ingen mat er bytta ut med et elendig kosthold og spise- og drikkevaner som alle mine leger advarer meg på det sterkeste mot. Ingen søvn kommer av seg selv når man har så mange baller i lufta at hjernen går varm og kommer i usync med resten av kroppen. Du ligger alltid noen centimeter over madrassen. I stedet for masing i snøen får kroppen trim kun når det hastes over brostein eller asfalt på vei til neste møte. Den fysiske gevinsten øker med ujevne mellomrom. For min del med prolaps i år, med kraftig trykk på ichiasnerva nedover venstrefoten, som igjen gjør det umulig å trene. Det verste er at befalet, selve den kommanderende Hæren, er byttet ut med deg selv. Det er du selv som pisker deg fremover i en smått absurd verden, hvor virkeligheten blir stadig mer lik den skyggevirkeligheten som Platons fanger i hulelignelsen opplevde. Det er verdt å spørre seg selv hva det er vi trener oss opp til? Jeg har i grunnen ingen anelse. Helvetesukene virker mindre og mindre berettigede, mer og mer formålsløse. Den første helvetesuka er i dag en verdifull selvfortelling. Den siste tviler jeg på at noen gang vil stå frem i minnet som noe å være stolt av. På tide å finne roen igjen. Men hvordan?