Denne helga gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg stod opp grytidlig søndag morgen og tok med kameraet til byen mens det ennå var mørkt. Alle skryter så hemningsløst av soloppgangen på fjellet eller i naturen. Jeg ville prøve den med utsikt fra Torgtrappene. Jeg listet meg opp av senga og inn på kjøkkenet, hvor jeg lagde meg en svær kanne med kaffi. Vinen fra kvelden før var heldigvis godt forbrent. Jeg var klar og fin, og fikk alle industriarbeidermorningene som indre flashbackpost der jeg stod musestille på kjøkkenet. Det var 20-25 år siden det, at man kunne stå slik på kjøkkenet med en skorpe i hånda en søndagmorgen, med utsikten til hardt jernbinderarbeid, mye god drittprat og svart kaffi. Den gang var det antagelig en ambivalent følelse, på søndag ga det livet trygg mening. Det dukket opp en tapt puslebit i det alltid uskarpe bildet som finnes der ved siden av meg selv. Faen du, tenkte jeg, å kunne gå på byen klar som et egg på et tidspunkt der vi før gikk hjem uklare som ekstraterritorielle romvesen. Det var en fin alder. Og byen ga tilbake den. Kom tidsnok til å få med blandingen av folk på hjemvei og de første reisende fra hotellene. Det var godt å se at byen hadde vært i flittig bruk dagen før, for Torget så passe bomba ut. Men renholdsavdelingen kom og blåste reint på 15 minutter. Jeg fikk en lengre samtale med en av mange flaskesamlere som bidrog til byens søndagsvel. Det var hardt arbeid, sa hun, men det ga livet mening. Jeg satt og nøyt litt, før jeg drog hjem til frokost med egg og ansjos. Kan anbefales som annerledes søndagstur.