Det er blitt kjekt å snakke om kultur. I politikken snakkes det mer om kultur nå enn før. Men hva er innholdet? Det diskuterer man ikke. Det må sånne ting til som lokaliseringer for å skape debatt. Når Oslo skal bestemme hvilken vik operaen skal ligge i, eller Norge skal bestemme hvilken by rockemuseet skal være, da blir det debatt. Vi vet ikke helt om vi vil ha opera, men den skal iallfall ligge i Øst, ja det skal den! Eller så må det noen virkelig store gjenstander til, som f.eks. konserthuset i Stavanger. Da våkner folk. Det er nok mer av en pengerefleks enn en kulturrefleks. Så gnir de søvnen ut av øynene, og det rare er at mange da finner ut at de ikke er interessert. Det skjønner jeg ikke. Var jeg folket, ville jeg vært veldig glad for at de som finner penger vil jobbe med å finne penger til å gi meg et konserthus.

Men norsk demokrati fungerer sånn i folks hoder at de tenker “Ja, men JEG ville ikke valgt et konserthus. Jeg ville heller valgt et annet slags hus”. Så tenker de tre fritidsklubber og et par gamlehjem. Men de skjønner ikke at det er ikke det som er alternativet. Budsjettet for å bygge om Tou Scene var 13 millioner og konserthusbudsjettet kan vel fort bli 100 ganger større. Men alternativet til å bygge konserthus er ikke å bygge 100 Tou’er i distriktet. Det skulle tatt seg ut. Alternativet er vel heller null. Så da sier jeg ja takk, en av delene.

Men, takknemlighet til tross stopper jeg opp et øyeblikk i svingen og reflekterer over hvor mye det koster å lage det perfekte, tilpassede tilbud, og hvor lite det koster å lage noe som er uperfekt men dynamisk. Går Tou av moten er det ingen katastrofe, vi har 99 forsøk til å gå på.

Politikerne kan vinne popularitet ved å skilte med kultur. Det er en ukontroversiell gave til folket. Men blir det viktig nok? Vil folk ha kulturen, eller er vi likeglad? Politikerne må passe seg for å lage kulturen så hendig og grei at den kan erstattes med hva som helst annet. Kultur er avkobling, da kan du heller kjøpe en fluktstol. Kultur er sosial aktivitet, da kan du liksågodt spille krokket i hagen.

For å skjerpe kulturbegrepet må vi bruke ordet KUNST i videre betydning enn vi pleier å gjøre. Og se at kunst da ikke er dekorasjon eller avkobling, men erkjennelse. Sånn går kunst rett inn i samfunnslivet: Det er bearbeidelse av felles erfaring, det er en bro mellom tradisjon/arv og nåtid, det er et språk som går på tvers av konflikter og skiller, det er forvandling av et gitt materiale gjennom lek, noe som igjen skaper: innovasjon, løsninger, muligheter.  Dette var bare noen raskt oppramsede punkter. Du ser det griper rett inn i folks arbeidsforhold, kjærlighetsliv, identitet, det handler ikke om å koble av FRA livet, tvert imot.

Hvis dette er KUNST, hva er så KULTUR? Vi kan ha en kultur for å være sammen, en kultur for å ta imot folk, en kultur for å spise og bo. En kultur for å bruke kunst, for å skape, oppleve. En kultur for å bygge opp byen med kunst.

Hvordan måle suksess i kulturen?  Hvordan kan suksess måles på en annen måte enn billettsalg og besøkstall? Kan vi f.eks. måle en endrings- eller innovasjonsfaktor? En Mover and Shaker faktor?

Stavanger kommune har nettopp foretatt et grep med å ta bort fast driftststøtte til en del aktører for å vurdere dem fra år til år. Det er interessant. Og hvordan skal det måles hvem som skaper resultater?

I valgkampen er det noen gitte kultur-aktører som trekkes fram. Det virker som det IKKE er stor forskjell mellom regjeringsalternativene her. Det er få revolusjonerende tiltak, man har et felles bilde av hvem som er verdt å støtte:
1. De gamle bastionene: store enheter som museer, teatre, konserthus
2. De nye babyene: små enheter som festivaler, fri scenekunst, frie grupper og ensembler.
Og så er det et parameter som heter barn og unge, som skal appliseres på alle.

Ønsker vi å kanalisere penger til store kulturbygg og institusjoner? Blir de drevet effektivt og dynamisk nok?  Er det fleksibilitet, eller er innholdet låst? Selv sitter institusjonene med fordelen av forutsigbarhet, men med ulempen av ikke å kunne snu seg rundt og skape nye typer virksomhet. Strukturer og hierarkier er lagt, og de er som regel fundert i en praksis som er historie.

En sjelden gang settes det av store summer til prosjekt hvor innholdet er fleksibelt og dynamisk. Kulturhovedstad Stavanger2008 et av de få eksemplene på det. Her foreligger det et søknadsdokument med en del prosjekter, men det utgjør trolig bare en liten del av hele budsjettet. Det er en mengde spillerom i tillegg. Vil det bli brukt som en mulighet til å skape forandring?

Klarer 2008 å definere noen elementer som utvikler seg selv i en retning man ikke vet på forhånd?

For hva skjer når alle skal basere sin virksomhet på søknader? Man må konstruere og beskrive prosjektene i detalj på forhånd. Konstruerer vi opp et kulturliv? Vil man dyrke en blomst, starter man ikke med å tegne den på papiret og si ”voks”, man sår et frø…

Hvordan får vi prosjekter som vokser av seg selv og arenaer som genererer nye konstellasjoner? Selvfornyende mekanismer? Hva med f.eks. stipendordninger som dekker prosjekter i en 3-års etableringsperiode. Hva med kaos-midler som bevilges til en person som så kan bevilge videre som så kan bevilge videre etc. Hva med å utnevne kultur-coacher som infiltrerer miljøer og snapper opp hvor det er potensiale for utvikling, og setter inn ressurser. Kidnapper folk fra sine jobber, betaler vikar og sjøsetter prosjekter.

Så til slutt en epilog: Hva mangler Norge som kulturnasjon? Hvorfor blir vi sett på som primitive og asosiale? Hva er det som gjør oss til barbarer?

Et hint får du når du ser hvordan vi forsyner oss ved bordet, eller rafler til oss fra et koldtbord. Og så går det mye på hvordan vi tar imot mennesker. Dette dreier seg om asylpolitikk, men like mye om kultur.

For nordmenn er kulturelle når de er ute og reiser, eller de rafler til seg fra det kulturelle koldtbordet rettere sagt. Og hjemme luller de seg inn i sine lune hjem, surrer seg inn i sine trygge nettverk. Utenfor husveggen blåser det surt.

Ser vi dette i kulturlivet også?  Beskytter vi våre egne kunstnere og lukker døra mot resten av verden? Se bare på hvor utrolig lite midler UD har til kulturell eksport, eller kulturell utveksling.  Hvorfor er den internasjonale dimensjonen nedprioritert i norsk kulturpolitikk? Like mye som “barn og unge” er et mantra som brukes på alle kulturprosjekter burde “toveis internasjonal utveksling” være det. Og det burde gjelde både lokalt, regionalt og nasjonalt

Nils Henrik Asheim 10.sept 2005, Tou Scene