lør 10 sept 2005
Mitt andre og siste debattforsøk denne valgkampen ble lagt til Tou Scene i dag, merkelig nok med samme debattleder som sist gang, Erling Fossen, som påstod at han ikke hadde vært på byen i går. Men så skjerpa som han var, klarte han i hvert fall ikke å lure meg. Han var nok ute på Kunstnernes Hus i går og feiret at Dagbladet hadde tatt inn hans siste oppgjør med 68-erne på kronikkplass i dag. (Hvem skal fortelle EF at SF ikke finnes lengre? Det blir litt som med Hagtvedt, som aldri kan slutte å slåss mot AKP-ml. Også det en variant av Don Quijote. Hans debattinnlegg, publisert med Døving og Neumann som co-writers, er verdt en egen anmeldelse, der det vaker mellom tradisjonell republikaner-speak og en mer radikal fremtid med globaliseringen av jordsteinen som bakgrunn.) Kulturløftet var tema. Og kulturløft ble det. To røde sofaer fra IKEA. I den ene satt politikerne og smådenget hverandre. I den andre satt kulturarbeiderne og smådenget kulturløftet. Altså politikernes kulturløfter og troen på kulturlov. Erling Fossen var Ole Paus.
Fossen er god og hard (honnør til APs Eirin Sund, som holdt hodet kaldt). Han startet med å spørre salen om hvem som ennå ikke hadde bestemt seg for hva de skulle stemme på. Vi var tre i salen med hånda i været, pluss min 8-årige sønn, som er vant til å rekke opp hånda. Debattens endringspotensiale var altså ikke stort. Men hva faen gjør det? Når debatten er god. Det minnet meg likevel på noe som stod i Dagbladet for et par måneder siden, det var vel Frank Aarebrot som sa det, trur eg, at om kultur skulle bli tema i valgkampen, så måtte lokale aktører sette temaet på dagsorden med regionale debatter som ga gjenlyd i regionmediene. Tou Scene gjør det, om enn litt sent, denne gang. Lokalmediene glimret ikke, for de var ikke tilstede. For dem er vel ikke en god kulturdebatt viktig, når den ikke er regissert av dem selv, og når den ikke kan endre valgstandpunkt for flere enn tre mennesker (men det kunne de ikke vite på forhånd).
Nils Henrik Asheim hadde et for ham sedvanlig glitrende innledningsinnlegg (som publiseres her så fort han sender det til meg, om han finner det for godt). Med en slik satsplanke, var det lettere å snakke om innhold. Hva er kunst og kultur? Hvorfor er det? Hva betyr kunst og kultur? Og hva har det med samfunnet og fremtiden å gjøre? Debatten tok mange nok svinger, men holdt seg på veien. Søknadsregimet og byråkratiseringen av kulturfeltet i det seine sosialdemokratiet ble påpekt. Her har Stavanger vist vei i det siste, bare med kommunens egen nye strategi for tilskuddstildeling, hvor frigjøring og omfordeling av midler plutselig synes mulig. Jeg vil tro mange andre kulturbyråkrati kan lære mye her. Gjerne mer penger til feltet, og helst før det har gått tre stortingsperioder, som kulturløftsnittet ligger på nå. Men det går an å tenke med det en har til rådighet også, om en har mot til å sette seg opp mot budsjettforsteinede strukturer vedlikeholdt av rådmenn og politikere. Selv slike kan endre seg om man kan by dem en mer dynamisk fordelingstenkning med rot i virkeligheten. Videre er det fortsatt grunn til store håp om at Stavanger2008 er seg bevisst at politiske honnørord ikke skal være essensen av den enorme muligheten for byen (selv om 2008 kan være merkevarebygging av byen på den borgerlig-mediale overflaten), men at de tør å tenke kunst og kultur som en utvikling av byens fysiske bruksmuligheter og mentale offentlighet, gjennom stimulering av lokale miljøer og internasjonale nettverk.
Som alltid med kulturdebatter slår det meg likevel at man snakker med to tunger som ikke vet om hverandre. Det kommer av at man ikke skiller mellom kunst og kultur, men alltid dropper dette odde begrepsparet, kunst og kultur, som om det var den mest fullkomne enhet. Det er i så fall en enhet av uante dimensjoner for de fleste. Det er ganske klart at i dagens norske samfunn er kunst og kultur rake motsetninger, men heldigvis, kan vi si, ser det ut som de tiltrekker hverandre for flere og flere. For nå å bruke 2008 sitt motto: Kunst er Open Port. Kultur er Safe Harbour. Både utvikling og bekreftelse av en selv både som indivduell og kollektiv identitet er viktig, slik nyskaping gjerne har med forståelse av historiske linjer å gjøre. Men skulle jeg velge på vegne av det jeg oppfatter som det stavangerske og norske, så ville jeg satt pengene mine på Open Port per i dag. Vekten er stort sett i ubalanse. En fremtidig kulturpolitikk må finne en ny balanse, hvor det som skjer globalt og lokalt tas hensyn til på nye måter. Satt på spissen handler kulturvalget om 1 nytt konserthus eller 100 nye forskjellige Tou Scene (det er: målt i penger). Jeg vet altså hva jeg ville valgt, om jeg var diktator. Men det er jeg heldigvis ikke. Nå er Stavanger i den heldige situasjon at både Tou Scene og Stavanger2008, for ikke å si kommunens kultur- og byutviklingsavdeling, kan være i posisjon til å fylle på med innhold, handlekraft og nyskaping - samtidig som vi får et nytt konserthus med høykunst for folket. Det er en gylden anledning for de fleste klasser i samfunnet vårt, som avhenger like mye av oss andre. Sløses denne muligheten bort, så blir det Bulgaria neste (der får du visstnok gode bopeler nå, til 75.000 kr, ganske nær Svartehavet), for da vet jeg at Stavanger vil stinke.
Kunst er en måte erkjenne seg selv, verden og virkeligheten på som man på sitt beste ikke kan finne i religionen, retorikken, vitenskapen, politikken eller økonomien. Kunsten er på sitt beste den frieste selvkritikk og kulturelle innovasjon som finnes, og det selvsagt uten at man trenger å være romantiker av natur. Kunsten kan ikke zappes, slik man kan med resten av vår mediekultur. Den lærer oss å tenke på en åpnere måte, om oss selv og samfunnet. All god kunst er politisk, er det sagt. Slik det også er sagt at all politisk kunst er dårlig. Kunsten er Open Port. Sonja Tinnesand var dønn ærlig, da hun sa at hun ikke skjønte noe særlig av det kulturløftet som ble gjort i dag på Tou Scene. Helt spontant (påstod hun etterpå) reiste nemlig Siv Stangeland seg opp midtveis i debatten, og sa at de røde sofaene panelet satt på var gaver fra IKEA, og at hun fant det naturlig å fjerne dem der og da, midt i møtet, for å la dem droppes i fritt fall fra utekafeen i 3. etasje. Pål Jackman reiste seg like spontant (påstod han etterpå), og bidro til et noe annerledes kulturløft enn påtenkt. Hvem vet om de to selv vet hva dette kulturløftet betydde? Merkelig nok ga det en videre mening til debatten. Men uansett ga dette kulturløftet en åpenhet til slutt, som sjelden kommer debatter til del. Men som ofte finnes i kunsten.
Til dere som ikke var der: bare ligg der på sofaen. Jeg la selvsagt merke til at min 8-årige sønn underveis satte seg på første benk og fulgte nøye med. Etterpå satte han seg like godt opp på podiet, og prøvekjørte mikrofonen. Han er fotballfreak, så ingenting gleder en far mer enn at han forbereder seg på en mulig fremtid som lokal debattdeltager heller enn som fotballproff i Manchester United. Kanskje begge deler?